Girls In Peacetime Want To Dance er 61 minutter langt. Normalt sett er albumlengde det kjedeligste man kan skrive om, men akkurat i dette tilfellet synes jeg det har noe ved seg. Belle and Sebastians niende er dermed nesten et kvarter lengre enn noe de har gjort før (Dear Catastrophe Waitress på andreplass er drøye 48 minutter). I takt med låt- og albumlengde er Girls… også det lengste skottene har gått når det kommer til å ekspandere uttrykket sitt.
Som jeg skrev en del om i min oppsummering av karrieren deres så langt, har mange av bandets album på totusentallet båret preg av vellykket eksperimentering – spesielt soul-inspirerte The Life Pursuit. 2015-utgaven av bandet er annerledes enn det aller meste de har gjort før, og sjelden har jeg vært så glad for at et band har turt å gå så drastisk til verks.
Som en del av denne omstarten har de også byttet hjelpere. Det betyr ut med Tony Hoffers sekstitalls-girlgrouplyd og inn med Ben H. Allens klaustrofobiske dansefot, og han setter definitivt sitt avtrykk her: hans mangslungne fortid (Christina Aguilera, Gnarls Barkley, Animal Collective, Deerhunter) har ført til et lydbilde som omtrent tripper på tærne albumet gjennom. Melodiene danser like mye som jentene vil.
Man kan forstå hvorfor de velger å gå i denne retningen. Den type historiefortelling over fislete spill som de ble kjent for tilhører nittitallet, og det er en uttrykksmåte som i 2015 føles merkelig utdatert, til tross for at det fortsatt er en jevn strøm av unge, britiske band som elsker Sarah Records og valfarter til Indietracks. Dog, den type naivitet bør tilhøre band som ikke er fylt 25, og for noenogførtiåringene fra Glasgow er denne andre gjenfødselen av uttrykket både modent og modig.
Vi som er langtidsfans av bandet har blitt vant til en spesiell type tekster. Disse går gjerne som følger: «jente/gutt har rare meninger om noe, disse beskrives og det hele slutter med at Stuart Murdoch konfronterer vedkommende med deres livsløgn og dertil kinkige oppfølgingsspørsmål» (se: «Me And The Major», «Lord Anthony», «Mary Jo», «Sukie In The Graveyard») – og selv om disse finnes også her («Allie»), krydres orduniverset med en del annet morsomt også. Noe av det går direkte på Murdochs konflikter og sykdom («The Cat With The Cream», Nobody’s Empire»), noen om å søke kjærligheten («The Everlasting Muse», «Perfect Couples»).
«Enter Sylvia Plath» er spesielt bemerkelsesverdig – en sjuminutters åttitallsdiscolåt med svært glatt overflate. Lett det mest dansbare stykke musikk om en forfatter som tok sitt eget liv siden Serge Gainsbourgs «Chatterton«. Den vil splitte fanskaren, siden det er den minst Belle and Sebastianske låten i repertoaret. Jeg elsker den. Bittersøt tekst, hypercatchy refreng og man kan bevege seg så keitete man bare vil til den, siden man uansett vet at bandet selv ser mer klumsete ut i fremførelsen.
Selv om låtmaterialet spriker fra disco via, ehem, electroclash («The Book Of You») til noe som nærmer seg klezmer i refrenget til «The Everlasting Muse» er den røde tråden allikevel skottenes verdensledende meloditeft. Her er det massevis å fordype seg i, samtidig som alle låtene kiler og fenger fra første lytt. Mininovellen «Play For Today», med Dum Dum Girls‘ Dee Dee Penny på vokal, er noe av det vakreste og oppløftende jeg har hørt på en god stund. Singelen «The Party Line» er delikat, «Today (This Army’s For Peace)» er en utstrakt hånd til If You’re Feeling Sinister-groupiene og «Allie» er sekstitallspoppen de gjorde på The Life Pursuit i storform.
Girls In Peacetime Sometimes Want To Dance er et kreativt overskudd satt i tospann med en genial produsent som har fått maksimalt ut av et band med stor entusiasme for endring. Nittitallsstorheten deres var kun for oppvarming å regne.
Jørgen Hegstad
