På torsdag ettermiddag går det fremadstormende engelske bandet Uncle Acid & The Deadbeats på scenen på Fredriksten festning i Halden. De seige Black Sabbath-inspirerte riffene som ruller ut fra høyttalerne markerer starten på første utgave av rock/metalfestivalen Tons of Rock.
Norge har – i motsetning til våre naboer i Sverige og de fleste land nedover i Europa – ingen tradisjon for å lykkes med hard musikk om sommeren. Noen av oss husker da amatørmessige arrangører skulle gjøre Valle Hovin til metalfestival under navnet Ragnarock, og Norway Rock klarte aldri å få etablere seg som et attraktivt alternativ til Sweden Rock.
Hvorfor har ikke Norge en tradisjonsrik festival hvor det norske flagget vaier stolt i vinden side om side med en mørk festivallogo, The Trooper-Eddie, oppnedkors, pentagram og K for Kvelertak? Underlig. Vi har flust med penger, konsertbransjen er proff og seriøs, festivalarrangører har godt rykte i den internasjonale bookingbransjen, Metallica selger ut Valle Hovin og Volbeat fyller Oslo Spektrum, og vi har da vitterlig en finfin og nobel lokal metaltradisjon å vise til fra 90-tallet?
Jeg har fulgt oppkjøringen til Tons of Rock det siste halvåret, og er overbevist om at dette er Den Store Sjansen. Vi norske metalfans kan få vår egen Sweden Rock Festival, et godt alternativ til Graspop i Belgia, en lokal konkurrent til engelske Download, et svar på franskmennenes stadig voksende Hellfest.
Her er 5 grunner til hvorfor det kan og bør skje:
1. Programmet
Tons of Rock byr på et bredt utvalg solide artister innenfor rock/metal, og er ikke for ambisiøse til å være førsteårs festival. Veteranene i Slayer er det største felles multiplum du kan finne i metalverden, danske Volbeat er per dags dato et av verdens mest populære rockeband, Ghost er et av klodens kuleste rockeband, Kvelertak fikk nylig 5/5 i Kerrang og 9/10 i Metal Hammer for UK-konserter, vakre og mørke Year of the Goat er en altfor godt bevart hemmelighet, og jommen om ikke punkeguttene i Silver byr på en overraskende gjenforening. På toppen av kaken troner et av sommerens største festivalband: Sabaton. Man kan si hva man vil om den lett klovnete fremtoningen til de svenske krigsfetisjistene, men ikke glem at de spiller etter Iron Maiden på Hellfest. Jeg har tidligere etterlyst et par band fra den moderne amerikanske metalscenen, men trekker det tilbake. Det hadde ikke skadet med en time Killswitch Engage eller Lamb of God på lørdagskvelden i Halden, men Tons of Rock tjener på å ha en tydelig profil, så kan Hove ta seg av Bring Me The Horizon og Memphis May Fire.
Se da Kvelertak spilte på P3 Gull:
2. Fredriksten festning
For et konsertsted! Det finnes knapt noe bedre sted å ha en metalfestival. De allerede omtalte våpenentusiastene i Sabaton hadde visstnok selv tenkt å ha konsert på Fredriksten festning, siden et av albumene deres handler om Karl XII, som falt i slag på festivalområdet. Altså, når Manowar har grunn til å være misunnelig på stedet du har funnet, da snakker vi perfekt festivalområde. Hail and kill! Dersom festivalarrangøren bruker Fredriksten Festning riktig, så kommer folk til å dra tidlig inn på festivalområdet, noe som for eksempel aldri skjedde på Norway Rock. Og bonus: tenk så vakkert at Papa Emeritus II og hans navnløse spøkelser i Ghost skal drive bort de onde åndene som henger igjen etter Tommy Steine og Allsang på Grensen.
Les mer om Fredriksten festning her
3. Folkemengder
Det bor millioner av mennesker innen to og en halv times kjøreavstand fra Halden. Festivalen når hovedsaklig et norsk publikum på grunn av priser og Sweden Rock Festivals innarbeidede posisjon, men på sikt kan gøteborgere – som kan sin metal – være innenfor rekkevidde. Dét er en gulrot som får festivalarrangørene til å sikle over regnskapene sine.
4. Erfaring
Arrangørene er erfarne og profesjonelle folk med fartstid fra den hardere delen av musikkbransjen. Festivalsjef Svein Bjørge ser ikke bare ut som han den tynne broren til Dave Wyndorf i Monster Magnet, han har brukt de siste tiårene på å drive plateselskap, organisasjoner og festivaler. Med så mange år i bransjen skaffer man seg noen uvenner på veien, men også et formidabelt nettverk, og han har en god forståelse for hva som får en festival til å henge sammen for at publikum skal kose seg maks.
5. Hull i markedet
Tons of Rock fyller et behov i festivalmarkedet. Karmøygeddon i Haugesund, Inferno i Oslo og Hole In The Sky-arvtakeren Beyond The Gates i Bergen gjør suksess i sine nisjer og markeder, men med et europeisk metalfestivalmarked som tilsynelatende bare blir større og bedre (Hellfest-plakaten er ikke et festivalprogram, det ligner mer på en liste over alle metalband du kan ramse opp) er det på tide at Norge konkurrerer med en Open Air-festival på øverste hylle. Jeg tror de mørkkledde ønsker Tons of Rock velkommen.
Som dere sikkert skjønner, tror jeg ikke bare at Tons of Rock skal bli en suksess, jeg håper av hele mitt Iron Maiden-oppdratte hjerte og min Clutch-elskende hjerne at det skal bli et dundrende kalas hvor pengene renner inn til arrangørene. Jeg beint frem gleder meg til at Halden skal inntas av glade, tørste, headbangende rockere som synger lystig med på “Angel of Death”, holder rundt hverandre til tonene av W.A.S.P., synger av full hals på “The Age of Pamparius”, og endelig oppdager norske Deathcrush og Rundown.
Så da velger jeg å ikke snakke så mye om utfordringene som norsk logistikk (NSB er jo involvert her, grøss), triple ølpriser sammenlignet med utenlandske konkurrenter, ekthetssutring i kommentarfelt, eller at Slayer og Volbeat begge har spilt i Norge tidligere i år. For utfordringene til Tons of Rock blir så små sammenlignet med de enorme mulighetene festivalen har foran seg.
