Fjorårets El Camino skulle bli albumet som gjorde at The Black Keys for alvor slo gjennombåde i Norge og verden forøvrig, og har løftet bandet ut på både eteren og de store arenaene. Hits som «Lonely Boy» og «Gold On The Ceiling» har skaffet dem en bråte av fans – hvilket ikke er overraskende, da begge låtene er både radiovennlige og fengende, men fortsatt opererer innenfor grensene for nokså hard og alternativ rock. Slikt blir det bredt nedslagsfelt av.
Enga – Øyafestivalens største scene – har hatt The Stone Roses og Björk som avsluttende artister kveldene i forveien, men under The Black Keys er området foran scene mer tettpakket enn noen av disse kveldene. Folk står som sild i tønne, og jubelbruset ørkenrockerne mottas av når de starter opp med «Howlin’ For You» levner ingen tvil om bandets popularitet.
Den store kjærligheten til bandet til tross; The Black Keys gir lite tilbake, og spiller overraskende streit, uinspirert og rutinepreget denne kvelden. De gjør det de må – men ikke mer. Og for massene later det til å være nok. Ohio-bandet surfer gjennom takket være velkjente, lettspiselige låter og lojale fans – og ingen ser ut til å registrere at de mest av alt ser ut til å ha lyst til å gjøre unna spillejobben kjappest mulig.
Mange av The Black Keys’ låter er veldig like – og konserten blir naturligvis en noe monoton affære. Selv om bandet utvilsomt har funnet en formel som tilfredsstiller massene, burde de forsvare sitt alternative og eksperimenterende rykte og gi oss noe mer spennende, utagerende og kanskje et par hakk tyngre versjoner av radiorocken. I stedet velger The Black Keys’ å levere en konsert som med få unntak høres nøyaktig ut som låtene gjør på plate.
Det føles nødvendig å stille spørsmål om hvorvidt suksessen The Black Keys har opplevd det siste året har gått til hodet på dem, der de spiller seg gjennom fredagskvelden med dresskledde sikkerhetsvakter parat på scenen og en mer eller mindre likegyldig holdning hele veien gjennom. Både riff og refreng sitter riktignok som de skal, men det blir som å kjøpe ferdigmat på 7-eleven; det funker, og kan føles bra i øyeblikket – men kan ikke kalles verken givende, spennende eller kvalitetssikret.
Trine Aandahl
