Mennesker er flokkdyr sies det. Det å ha tilknytning til andre emosjonelt, økonomisk, kreativt eller av andre rent praktiske årsaker er noe som ligger iboende i oss og i samfunnet vi lever i. ”Only connect!” skrev E.M. Forester i sin tid og hva som ligger bak denne bastante oppfordringen om å knytte seg til noe får være opp til hver enkelt, men at det handler om mennesker og ikke wifi er nok noe de fleste kan enes om. Medmenneskelig tilknytning er også temaet som settes i fokus i Alan Walkers nye låt, «Tired», og det at han har valgt å involvere en annen i prosjektet er også det mest interessante.
Den maskebærende bergenseren er tilbake med sin andre singel for året og denne gang med Gavin James bak mikrofonen. Iren som er best kjent for den introverte hymnen ”Nervous”, kan med det første høres ut som Chris Martins mindre kjente bror, men heldigvis er det mer enn denne fiktive familiære relasjonen som gjør hans inntog i Walker-universet verdt å merke seg.
For det er James vokalmessige formidlingsevne som skinner sterkest i «Tired». En tilsynelatende ektefølt og til tider sår vokalprestasjon med god kontrastbruk i både tonalitet og trøkk rammer inn den tekstuelle skildringen av håpløsheten som ligger i det å ikke kunne få hjulpet noen man er glad i. Teksten fremstår en smule svulstig, men er klar og tydelig, og klarer uten tvil å formidle et budskap som flere kan og vil kjenne seg igjen i.
Walkers produksjon er dessverre ikke like overveldende. Enkle og anonyme synth-akkorder og en lavmælt hoved-melodi rammer inn vokalen godt i verset og gir James god plass, men når det store klimakset nærmer seg med refrengets inntog, faller det litt igjennom. Det å bruke perkusjonelementer med hip-hop-inspirerte high-hater som det drivende elementet i klimakset er nytt for Alan Walker, men er langt ifra innovativt i det store bildet. Fokuset på rytmisk finesse gir også en mangel på både tonal topp og bunn. Sammen med en forglemmelig hoved-melodi ender vi opp med noe som ligner på et antiklimaks.
«Tired» er en låt som skaper en forventning om noe mer. Den har et godt grunnlag med en strålende vokalprestasjon og en produksjon som akkompagnerer denne godt, men som dessverre ikke står like støtt på egne ben eller løfter låten til de høydene den kunne ha gjort. Det er uansett godt å se at pop-musikken anno 2017 ikke er helt emosjonelt avstumpet og at tekster med forsøk på dybde klarer å tre gjennom nåløyet selv i dager hvor overfladiskheten fort råder.
Olav Haraldsen Roen
