Dropkick Murphys har sakte og sikkert turnert til seg horder av fans de siste ti årene. Samtidig har bandet blitt mer tradisjonelle i sin tilnærming til blandingen av punk og irsk folkemusikk. I starten handlet det meste om allsang og gatepunk, mens ferden mot 40-årene har blitt stadig tyngre frontet av mandolin, trekkspill, fløyter og kassegitar. Til tider har folkinspirasjonen tatt overhånd, uten at fansen har blitt færre av den grunn, og det er en glede å oppleve at blandingen mellom det harde og det tradisjonelle denne gang vektes godt.
Åpningstrioen «The Boys Are Back», «Prisoner’s Song» (en slektning av bandets mest kjente sang ”Shipping Up To Boston”) og «Rose Tattoo» oppsummerer greit albumet for oss: Tre sterke låter i nevnte skjæringspunkt som vil få fart på låvedans-foten, men som også får meg til å ville hive glasset i bakken og hytte neven og stemmen mot himmelen i affekt. Resten av albumet gir flere gode følelser og opplevelser når historier fra puben, gatehjørnet og fengselet dukker opp. Det står ikke på gatekredibiliteten.
«Don’t Tear Us Apart» starter med et pianodrevet Coldplaysk riff, men ender opp som en vidunderlig Dropkick-komposisjon om samhold. «Out On The Town» er nesten for standardrockete, men reddes inn av en gedigen sekkepipe og jovial allsang. «Jimmy Collins’ Wake» går dypt inn i ryggmargen på bandmedlemmene med sin hyllest av en baseball-legende, mens «My Hero» er en sterk vise om farsrollen.
Kritikere av keltpunken har medgitt at sjangeren fungerer svært godt via scenen, men innvender samtidig at band som Dropkick Murphys ikke gjør seg hjemme på stereoen. Der er jeg svært uenig. Dropkick Murphys er alltid velkommen på mine avspillingsenheter, og de besøker meg ofte. Det er få artister som får opp stemningen umiddelbart i stue eller bar som Bostons beste bande. «It’s the end of the night, but we ain’t going home» avslutter Dropkick Murpys det hele med å skråle i «End Of The Night». Aldri for gammel for punk. Alltid klar for en ny runde.
Den ene låten som ikke passer inn på Signed And Sealed In Blood er julesangen ”The Season’s Upon Us”, som både kommer til å virke malplassert rundt grillen i sommer og er en ganske platt fortelling om julfeiring på Boston-måten. Resten kan trygt anbefales alle gamle og nye fans av en av de mest overraskende solskinnshistoriene i rocken.
Om du har kjennskap til Dropkick Murphys fra før er det ingen grunn til å forvente noe nytt. Er du ukjent med bandet handler det hele om allsangvennlig og melodiøs punk med solide innslag av irsk folkemusikk. Uhøytidelig, folkekjært og enkelt. The Pogues er fremdeles – og for alltid – kongene av keltpunken, men Dropkick Murphys er sønnene som bringer arven til en ny generasjon. Et nydelig orkester. Et av de aller beste. God stemning.
Totto Mjelde
Dropkick Murphys spiller sammen med Frank Turner på Sentrum Scene i Oslo onsdag 23. januar.
