– Alle andre bøker om Sabbath er dritt

Musikkjournalisten Mick Wall har blitt skjelt ut av Axl Rose på plate og ser på seg selv som samme type avskum som Black Sabbath. Slikt blir det underholdende rockbiografi av.

Mick Walls Black Sabbath-biografi er ute på norsk. Foto: United Agents/promo
Mick Walls Black Sabbath-biografi er ute på norsk. Foto: United Agents/promo

Historien om Black Sabbath er fylt til randen av det meste en rockebiografi bør inneholde. Opprørsk og trøblete oppvekst, egoer større enn Royal Albert Hall, små fjell av kokain, voldsom suksess, hårreisende forretningsavgjørelser og sist, men ikke minst: musikk så grensesprengende og trendsettende at man uten blygsel kan omtales som legender.

Er Black Sabbath i live? P3 anmelder comebacksingelen fra Ozzy & co.

Truet av Axl

I fjor slapp britiske Mick Wall boken Black Sabbath – Symptoms of the Universe, som tar for seg det engelske metalbandet fra oppveksten i Birmingham via verdenssuksess på 70-tallet, forviklinger på 80-tallet, gjenforening på 90-tallet og realitysuksess for Ozzy på 2000-tallet. Black Sabbath er ikke hvem som helst, men det er vitterlig ikke Mick Wall heller.

Han skrev for Sounds Magazine på 70-tallet, startet eget PR-byrå, ble sjefsskribent for toneangivende Kerrang, truet med vold av eks-kompisen Axl Rose på låten “Get In The Ring” etter en feide ingen helt vet hvordan oppsto, og har siden debuten i 1986 med en Ozzy-biografi levert en lang rekke rockebiografier. Vi snakker AC/DC, Metallica, Iron Maiden, Bono, Lou Reed, Jon Bon Jovi og Pearl Jam, for å nevne noen.

Les også: Totto Mjelde anmelder Black Sabbath 13 – Siste vals med gjengen

Metalens oppfinnere

I disse dager slippes den norske utgaven av Black Sabbath-boken, og om du ser forbi den ulidelig dårlige tittelen Black Sabbath – en eksplosiv rockbiografi (konkurrerer lett med da This Is Spinal Tap fikk tittelen Hjelp, vi er i popbransjen!), er det en underholdende og fin gjennomgang av en av rockens mest uoversiktlige og dårligst dokumenterte monsterkarrierer. Vi snakker tross alt om bandet som med sine første plater oppfant, definerte og regjerte det vi i dag kaller metal.

9788202437220Vi tok en prat med Mick Wall om viktige ting som Tony Iommis rare bryllup, hvorfor Guns N’ Roses ikke blir gjenforent og hvordan det er å skrive biografier om band med mektige, kontrollerende managere.

Det er snart 30 år siden du ga ut din første bok om Ozzy Osbourne. Hva er det som fremdeles resonnerer og fascinerer med Black Sabbath?
– For publikum er det helt klart musikken de lagde. De fem første platene er oppe med store verker som Led Zeppelins første og Jimi Hendrix-platene, album som rock-og metalfans bare må ha hørt. I tillegg kommer legenden Black Sabbath, og alle mytene rundt bandet. For min egen del handler det om selve historien, og å gjøre det grundig. Min første bok, den om Ozzy i 1986, var skrevet på tre uker. Det var bare en moro bok å skrive for fans, det var ikke en seriøs biografi. Black Sabbath-boken er en seriøs biografi, som handler om bandets innflytelse. Black Sabbath har fargerike karakterer, underlige og interessante bakhistorier, og det er disse ekstraordinære historiene det handler om for min del.

Kan du peke på én historie eller én enkelthendelse som oppsummerer Black Sabbath som band?
– Nei. Jeg er journalist selv, så jeg skjønner hvorfor du spør, men nei. Det er som å spørre om en enkelthendelse kan oppsummere hele andre verdenskrig. Det går ikke.

Men hva er “den gode historien” for deg som biograf, da?
– Fans tenker kanskje at de gærne historiene handler om narko og drikking, men for meg er de virkelige drøye historiene noe helt annet. Det gærneste er for eksempel da bandet sparket Ozzy Osbourne. Da de frøs ut Ronnie James Dio fra Black Sabbath. Da Tony Iommi satt utenfor huset til Geezer Butler, og bare stirret på det. Da Tony giftet seg med en groupie, og det eneste vitnet var en teddybjørn han hadde kjøpt til henne, for de var så totalt bortreist på kokain og quaaludes. Og det faktum at bandet var styrt av gangstere og skurker gjennom hele 70-tallet, noe som gjorde at de ikke engang eier sin egne innspillinger i dag. Dét er de virkelige historiene for meg, oppturene og nedturene, når du som leser sitter det og tenker “Nei, nei, nei, hvorfor gjør dere dette? Hvorfor tar dere den avgjørelsen nå?”.

Black Sabbath, Telenor Arena. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Black Sabbath, Telenor Arena. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Ja, hva er det som driver et band? Og hva er det som driver deg når du skriver den ene biografien etter den andre?
– Motivasjonen for band er alltid berømmelse, ære og penger. Det er interessant å skrive om, så kommer musikken i andre rekke. Og en viktig ting her er at metalband har aldri fått historien sin fortalt skikkelig. Musikkbiografer skriver om Rolling Stones og The Beatles og Oasis og Morrissey. Det er mange gode bøker, men verden trenger neppe flere av dem. Folk sier til meg at “men det er jo skrevet flere bøker om Black Sabbath”. Ja, det er vel det, men de er alle dritt! Inkludert min egen om Ozzy. Slik sett er jeg heldig, for jeg er interessert i å fortelle disse historiene skikkelig. Jeg har ikke noe fanforhold til Black Sabbath.

Gjør det at du ikke regner deg som fan deg til en bedre forfatter?
– Selvsagt! Dette er ikke mine helter, jeg stresser ikke med å kjøpe konsertbilletter, jeg står ikke på konserter med djeveltegnet opp i været lenger. Jeg hører ikke på Black Sabbath med mindre jeg skal skrive en bok om dem. Jeg har vært i musikkbransjen siden jeg var 18 år gammel, og er 56 år nå – det er lenge siden jeg var en fan.

Du har skrevet bøker om band med store og kontrollerende managere bak seg, blant andre Iron Maidens Rod Smallwood, Ozzys kone og manager Sharon Osbourne, Metallicas Peter Mensch. Hvordan tilnærmer du deg en artist når managerens skygge ruver over skuldrene dine?
– Du ignorerer det. Jeg kan ikke ha noen som kikker over skulderen min når jeg skriver. Da jeg skrev Iron Maiden-biografien, vllle Rod Smallwood at jeg skulle skrive en oppdatering av fanboken Running Free. Det var en helt meningsløs bok, den kunne like godt vært kalt Jævla bra fyrer. Så da skrev jeg Run To The Hills i stedet. Jeg skriver ikke en bok for Sharon Osbourne, Peter Mensch, AC/DC sine managere, bandets kjærester eller alle som er involvert med bandet.

Du hadde en berømt feide med Axl Rose…
– … åh Gud, du skal ikke spørre meg om det, du også?

Jo, det kan du hilse og si at jeg skal. Hva skjedde?
– Hva som skjedde? Vel. Hva skjedde med Steven Adler? Hva skjedde med Slash? Hva skjedde med Izzy? I det øyeblikket du sier reis og ryk til Axl, så er du ferdig i hans verden. I hans verden er det sånn at “Ingen liker Axl, ingen liker jævla Axl”. Han er person med seriøse problemer, som ikke har hatt familie, venner eller et forhold av betydning siden slutten av 80-tallet. Problemene stikker mye dypere enn at han bare er en dust, det er patologisk, og det hele kommer til å ende stygt. Veldig stygt. Var han like talentfull som Jimi Hendrix? Nei. Var han like talentfull som Jim Morrison? Nei. Han var bare en talentful fyr som tilfeldigvis laget én knallgod plate rundt tiden da Bon Jovi regjerte verden. Akkurat som Nirvana gjorde det noen år senere med Nevermind. Men uansett: det som skjedde mellom oss var ikke så mye, egentlig. Bare at jeg nektet å kysse ræva hans. Det samme skjedde med alle andre, fra Slash til Buckethead og andre medlemmer av det såkalte Guns N’ Roses. Den dag i dag er det tilbud på bordet for å gjenforene bandet. Kontraktene sier at i det øyeblikket Axl oppfordrer til opprør blant publikum, det øyeblikket han kommer for sent på scenen, det øyeblikket han avlyser en konsert uten grunn, da er det han som må betale. Derfor nekter han å skrive under. De fire andre er klare til å gjøre det.

Black Sabbath-boken åpner med “De var avskum, og de visste det”. Dersom noen skulle skrevet biografien om rockebiografen Mick Wall, hva hadde da blitt første setning?
– Hm… Regner jeg meg selv som samme type avskum som Black Sabbath? Definitivt. Jeg vokste opp med foreldre som ikke kunne skrive eller lese, min mor døde tidlig og min far var voldelig mot meg. Jeg droppet ut av skolen tidlig, jeg var en junkie. Så om biografien hadde begynt med “Han var avskum, og han visste det”, hadde jeg levd fint med det.