Mogwai - Hardcore Will Never Die, But You Will
Terningkast 4

Alminnelige dødelige

Flott tittel til tross: Mogwais syvende album er et friksjonsfritt kompromiss som har noe for alle, men som neppe kommer til å bety alt for noen.

Friksjon. Intriger. Uvennskap. Slåssing. Hat. Det er en klisjé, men slike faktorer er gjerne viktige i tilblivelsen av stor kunst. For de involverte er det like fullt ubehagelig, utmattende og frustrerende, uavhengig av hvor enestående og vellykket sluttresultatet måtte bli. Innspillingen av Mogwais debutalbum var en ildprøve for det unge bandet, som fremdeles insisterer hardnakket på at det er deres svakeste, selv tretten år etterpå.

For min egen del er imidlertid Young Team et av nittitallets ubestridte mesterverk, og en del av samme kanon som Radioheads OK Computer og Spiritualizeds Ladies and Gentlemen We Are Floating In Space. Det er et album av sjeldent episk format, smidd i gnistene fra det eksplosive møtet mellom punkens attityd, kraft og emosjonelle råskap, avantgardismens eksperimentlyst og den progressive rockens motvilje mot tradisjonelle låtstrukturer – samt forkjærlighet for fløyte. Ingenting Mogwai har gjort siden har helt kunnet måle seg.

Da de fem kameratene fra Glasgow entret postrockscenen i 1996 var de bevæpnet med frekkhetens nådegave, masser av ungdommelig arroganse, et onskapsfullt flir om munnen og et rikt repertoar av obskure indiereferanser. Dessuten hadde de en munnrapp gitarist i front som villig sparket oppover, nedover og bortover. Som mer enn gjerne gikk rettens vei for å bevise at Blur var et skikkelig drittband, og som en gang fortalte meg i et intervju at han gjerne skulle ha skutt den engelske dronningen og pisset på henne mens hun lå på bakken og blødde ihjel. Mogwai var rett og slett umulige å ikke elske.

Men på et eller annet tidspunkt må vi jo alle bli voksne, og i tilfellet Mogwai har det resultert i en jevn strøm av solide, ofte vakre, men gjennomgående lite spektakulære plater etter det tilfredstillende, men vanskelige andrealbumet Come On Die Young. Det fandenivoldske glimtet i øyet har gradvis tonet ut, mens kvintetten til gjengjeld har blitt litt flinkere til å spille og laget stadig mer velproduserte album, hvor de har hengitt seg til struktur og tekstur, tatt i bruk elektroniske virkemidler og gjerne sluppet til en gjestevokalist eller to. Låtene har blitt komprimert ned til lettfordøyelige mini-epos, og stort sett holdt seg til et forutsigbart mønster med gradvis stigning mot et påkrevd klimaks.

Skottenes forrige album, The Hawk Is Howling, viste imidlertid at Mogwai fremdeles visste hvor både volumknappen og fuzzpedalen befinner seg, og jeg skal ikke nekte for at hjertet mitt gjorde et lite hopp da jeg første gang leste tittelen på guttas nye album. Hardcore Will Never Die, But You Will rommet både håp om et gjenhør med bandets mest øredøvende, djerve og diabolske aspekter, og er dessuten av et såvidt episk kaliber at jeg for første gang på mange år turte å drømme om et nytt magnum opus fra mitt gamle favorittband.

Dessverre er det jo slik at drømmer sjelden går i oppfyllelse, og det er bare å konstatere at vi har å gjøre med nok en solid, ofte fin, ganske tøff, slett ikke verst, og til syvende og sist ganske gjennomsnittlig plate fra våre skotske venner. Ti låter som til sammen klokker inn på drøyt 53 minutter, og som neppe kommer til å forandre livet ditt på noen måte, men likevel gjør seg utmerket som bakgrunnsmusikk mens du tørker støv av platesamlingen din. De fungerer sikkert utmerket som lydspor til en eller flere melodramatiske scener i One Tree Hill, og av og til gir de en påminnelse om hvilket fantastisk band Mogwai kan være når de bare gidder, våger, orker eller vil.

Første halvdel av plata er i så henseende den klart svakeste. Innledende «White Noise» bygger seg oppskriftsmessig opp med hjelp fra et vakkert synth-tema, og strever veldig etter å kunne beskrives som både majestetisk, melankolsk og magisk. «Mexican Grand Prix», den ene av to låter med vocodervokal, gir assosiasjoner til en kjøretur på autobahn i åpen bil med Can og Kraftwerk i baksetet, og er usedvanlig lettbent og poporientert til Mogwai å være. Singelen «Rano Pano» og «San Pedro» drar på litt mer, og kjører hardrockriff gjennom henholdsvis elektro og postrockfilter, men ingen av disse sporene lykkes verken i å bryte ny grunn eller nå den intenderte forløsningen.

Andre halvdel har til gjengjeld et knippe låter som skiller seg ut på en langt mer positiv måte. «Letters To the Metro» er både rørende og ettertenksom i sin stille prakt, en følsom hyllest til forbildene i Labradford. Flotte og fengende «How To Be a Werewolf» (som forøvrig har en fin video som er spilt inn i Norge) er Mogwai av klassisk format, mens dramatiske «Too Raging To Cheers» trekker fine veksler på ‘scenekompiser som Godspeed! You Black Emperor og Sigur Ros (uten vokal vel å merke), og avsluttende «You’re Lionel Richie» understreker at bandet fremdeles har humoren intakt og et godt grep om de episke virkemidlene.

Det virkelige høydepunktet har imidlertid fått tittelen «George Square Thatcher Death Party», og er et svimlende anthem som bygger seg oppover og oppover mot himmelske høyder, med støyende, melodiske gitarer og sjarmerende robotvokal. En opplagt radiohit i «en mer rettferdig verden», og et godt argument for at bandets fremtid ikke nødvendigvis ligger i gjenskapning av fordums storhet, men kan være vel så blendende om de hadde satset på redefinere seg selv som et stadionvennlig poprockband.

Følelsen Mogwais syvende album etterlater meg med er av et band som er mette og trette på sitt eget uttrykk, som ikke helt vet hvordan de skal stake ut veien videre og dermed har endt opp med et halvbra kompromiss. Hardcore Will Never Die, But You Will står igjen som en plate som har noe for alle, men som neppe kommer til å bety alt for noen.

Glenn Olsen