Den mest berettigede kritikken mot nybølgen av band i det følelsesladde krysningspunktet mellom indierock og hardcorepunk – eller emo, om du vil – går på den kritiske mangelen av feminine stemmer.
Den stereotypiske nyemomusikeren tilbrakte tross alt tenårene i et relativt ressursterkt middelklassehjem på USAs østkyst under Bush-administrasjonen, med plater fra The Promise Ring, American Football og tidlig Weezer pumpende sprenghøyt på værelset, mens han nå – fordi det er en han – beveger seg mot tredveårene. En del av ham forsøker å stake mening ut av veien mot det uungåelige voksenlivet; en annen lengter tilbake til uskylden som er i ferd med å gå tapt.
Jeg frykter dermed at musikken kan fremstå som ugjennomtrengelig, og i verste fall patetisk, hvis man ikke selv er en ung mann med en tendens mot det å synes synd på seg selv. Dersom albumtitler som Home, Like Noplace Is There eller hooks i retning av “I called in sick from your funeral/The sight of your family made me feel responsible” skulle gjøre deg ukomfortabel, kan du i det minste trøste deg med at flere av låtene på andrealbumet til The Hotelier (tidl. The Hotel Year) er nærmest sjokkerende gode.
Massachusettsbandet består (selvsagt) av fire uflidde karer med mye blødende på hjertet: På “An Introduction to the Album” messer vokalist Chris Holden over subtilt orgel, sakrale tangenter og skimrende gitarer om destruksjon av både en selv og hjemmene enkelte måtte bo i. Sånn sett går det an å ane en politisk ladet bekymring på Home, Like Noplace Is There – en som strekker utover de personlige nevrosene på innsiden av kraniet.
Dette fungerer imidlertid ikke glimrende på “Housebroken”, hvor en sulten, frossen bikkje blir brukt som en småflau analogi på alle skjebnene velykkede land (men især hjemlandet) insisterer på å holde utenfor de relativt risikofri og egoistiske samfunnene sine. På tross av at bandet makter å snu sjangerens forherligelse av forstadstilværelsen på hodet, altså.
Men mest av alt er Home, Like Noplace Is There et intenst album å lytte til – mye takket være fleksibiliteten og den desperate tilstedeværelsen til Holden. Man skal lytte med kun et kvart øre for å ikke kjenne kjeven slippe taket av “Your Deep Rest”, som er nødt til å være en av de beste og, rart som det låter, mest fengende sangene som er skrevet om skyldfølelsen av å ikke ha gjort tilstrekkelig for å hindre selvmordet til en god venn.
Spor som dvelende “Discomfort Revisited”, punksluggeren “In Framing” og storslåtte “Dendron” er alle bunnsolide saksbeviser på at The Hotelier kan skrive mer vanntette og monumentale melodier enn de fleste andre band innen det samme feltet. Samtidig burde det fantastiske midtpunktet “Among the Wildflowers” ha rundet av den drøye halvtimen: Når kvartetten gitarøser på seg åpne sår med det veldige klimakset, behøver man nesten mer enn det ene svevende minuttet man får til å trekke pusten.
Sivert Høyem er på en kunnskapsløs bærtur når han antyder at rocken er den eneste verdifulle musikken der ute. Oftere enn ei handler slik musikk om å pumpe seg full av testosteron for å blåse opp maskuliniteten. Dermed blir det ekstra befriende med band som The Hotelier, som briljerer delvis ved å bryte ned machoidealene. Er vi heldige kaster til og med noen flere kvinner seg på lasset.
Kim Klev
