Si hva du vil om Muse, men de har cojones. I en verden der flere av deres stadionrivaler sliter, enten det er med kredangst (Coldplay), likegyldighet (The Killers) eller manglende inspirasjon (Green Day), er det noe høyst befriende over britenes megalomani og egenrådighet. I det minste i teorien.
Matthew Bellamy & co. har nemlig kun én tanke i hodet – å pumpe musikken sin opp, opp, opp mot bristepunktet, i både fysisk og stratosfærisk forstand. Anabole asteroider til folket, om du vil.
Likevel er det vanskelig å anbefale The 2nd Law, bandets sjette studioalbum – tross enkelte lysende øyeblikk. Den vellykkede singelen «Madness» er trolig det nærmeste bandet noensinne har kommet en leken, nesten sexy singel. Like bak halser «Panic Station», en potent danserocklåt som snytt ut av det tidlige nittitallets slitne nesegrev, og «Big Freeze», den beste låten U2 har latt være å skrive siden «Beautiful Day».
«Madness»:
På den annen side: OL-låten «Survival» er med god margin årets mest grufulle (ikke-)låt; en slags musikalversjon av Leni Riefenstahls Viljens triumf (1935). Den får Queen til å fremstå som en gjeng skjeggete, mutte trubadurer rundt et leirbål.
Åpningssporet «Supremacy» er imidlertid et enda mer konsist destillat av tingene som gjør det svært krevende å elske Muse – en forkastet James Bond-låt fremført på amfetamin, med sedvanlig surrete storhetsdrømmer fra det dystopiske gutterommet som lyrisk bensin. Mye skrik, lite ull. Dubstep-eksperimentet «Unsustainable» er i beste fall noe Skrillex kunne hostet opp i transitthallen på Gardermoen, og albumet som helhet flater i det hele tatt ut etter halvkjørt løp.
Om savnet etter nettopp et Queen for vår tid – eller et U2 i form, for den saks skyld – truer med å gnage et sort, altoppslukende hull i sjelen din, har du selvsagt slått kloa i The 2nd Law allerede. Nyt den! Vi andre får luke bort ugresset og nyte EPen vi sitter igjen med.
Marius Asp
