1. Emilie Nicolas – Tranquille Emile
Tranquille Emile forlanger at lytteren konsentrerer seg litt, hvis ikke mister man de gode detaljene, men viktigst av alt er albumet sårt, sexy og stemningsfullt flettet inn i hverandre. Emilie Nicolas og hennes magnetiske stemme treffer nok en gang en nerve.
De greiene her er uten holdbarhetsdato.
2. Boy Pablo – Soy Pablo
Låtskriveren fra Bergen har hatt litt av et år. Ikke bare har han solgt ut konserter i hytt og pine både i USA, Europa og Asia, han vant også den eminente Årets nykommer-prisen under P3 Gull 2018. Soy Pablo er et funky album som gir varme vibber og sommer-nostalgi. En lengter etter en kald en, sand mellom tærne og sjølukt i nesen. Den særegne klangen og de fengende gitarriffene treffer rett der de skal, spesielt i godlåtene «Feeling Lonely» og «Losing You».
3. Snail Mail – Lush
Debutalbumet til 19 år gamle Lindsey Johan, aka Snail Mail, tar deg med på en humørsvingende reise gjennom første etappe av voksenlivet og alt det innebærer. Låtskriveren og gitaristen fra Baltimore i USA synger om ensidig kjærlighet, fornektelse, aksept og kjipe hjemmefester, og pakker det inn i gitardreven indie-rock inspirert av det glade 90-tall. Albumet er stappa med rene tekster, skarpe gitarer og en klar, men rå vokal som får deg til å føle deg nostalgisk og melankolsk om hverandre. Med Lush kan man trygt si at Snail Mail var med på å sørge for at indie-rocken levde i beste velgående også i 2018.
4. Hubbabubbaklubb – Drømmen drømmerne drømmer
Selv om Hubbabubbaklubb har holdt det gående med jevnlige klubbkvelder på Jaeger i Oslo siden bandet var et faktum i 2013, har «Mopedbart» og 1979-inspirerte «Lille Søte Svanse» inntil nå vært det eneste man har kunnet streame fra det som må kunne kalles ei supergruppe. Brødrene Pål (gitar og synth) og Ole (bass) Ulvik Rokseth er mye av grunnen til at Gundelach er noe av det mer solide man får servert live, vokalist Morten Skjæveland er mannen bak Skranglejazz, og Ollis Hergrum og Jonas Wasa har begge satt sitt preg på den norske klubbscenen som henholdsvis Olefonken og Joystick Jay.
I fjor slapp Hubbabubbaklubb «Tomme lommer» og «Eddie & Suzanne», men da kun på vinyl. Var det nok til å tørre å håpe at dette var de første smakebitene på et album? Javisst! I høst kom endelig Hubbabubbaklubbs første fullengder, Drømmen drømmerne drømmer, ei plate som får deg til å forsvinne inn i et mystisk, disco-pop-univers bestående av absurde, men smarte tekster, glitrende synth, feit bass, og, hvis man kan skrive sånt i 2018, funky rytmer. Et univers der man ikke er fremmed for verken å trekke på smilebåndet eller legge ned noen imponerende trinn på dansegulvet.
5. Unge Ferrari – Midt imellom manisk og magisk
Unge Ferraris Midt imellom manisk og magisk bekrefter croonerens ubestridte posisjon som landets mest renskårne r&b-artist.
Albumet har en del klubbvennlige og følgelig dansbare spor, og du vet det blir sårt, men tøft når det hele blandes med Unge Ferraris inderlighet.
6. Blood Orange – Negro Swan
Å putte Blood Orange, eller Dev Hynes som han heter, i en sjangerbås er et umulig prosjekt og det beviser han nok en gang på sin innholdsrike fjerdeplate Negro Swan, en krysning mellom alternativ pop og r&b blandet med elementer fra rock, hip hop og chillwave-sjangerne.
Tittelen i seg selv er sterk og symbolsk, og gjenspeiler mye av tematikken Hynes tar opp over albumets 16 spor: hvordan det er å skille seg ut på grunn av hudfargen sin, og hvilke utfordringer svarte møter i dagens samfunn og det politiske ordskiftet, både i England der han vokste opp, men kanskje spesielt i USA der han nå har sin base.
Bruken av soul-inspirerte gitarlinjer og Blood Orange-prosjektets gjenkjennbare synth-landskap er det som peker seg tydeligst ut musikalsk sett, i tillegg til Hynes sin alltid like nydelige falsetto. Dessuten har den eksperimentelle briten fått med seg dyktige bidragsytere på flere av låtene, inkludert Georgia Anne Muldrow, A$AP Rocky og selveste Diddy. Negro Swan er et sånt album som er spennende å utforske i sin helhet, og samtidig har flere spor som står sterkt for seg selv.
7. Janelle Monáe – Dirty Computer
Det minst overraskende med Dirty Computer er at den er musikalsk eklektisk – pop, psych- og nusoul, funk, varm elektronika, rap, blant annet. Legg til en seksuelt ladet retning, marginalisering av folkegrupper, feminisme og forfølgelse av ulykksalige roboter med rævva hell i kjærlighetslivet i kjelen, så nærmer man seg noe av essensen av den meget talentfulle atlantaværingens tredje fullengder. Knallskive.
8. The 1975 – A Brief Inquiry Into Online Relationships
Indierock-bandet fra Manchester tar oss med inn i en metaverden av kjærlighet og robotikk-ekstase i deres tredje studioalbum. Lyden av kompleks kjærlighet smelter sammen i et musikkverk med svært bred rekkevidde. Fra låter som «Mine», en jazzete låt med strykere, som nesten kan minne litt om en Tin Pan Alley-låt, til den dansbare elektrorock-låta «TOOTIMETOOTIMETOOTIME», har 1975 klart å romme et spekter av sjangre som fusjoneres ikke bare i hver låt, men gjennom hele albumet. Her får du både låter du kan danse til og føle til, og det er klart ett av 2018s høydepunkter.
9. Jay Rock – Redemption
Han holdt jo på å dø for et par år siden i en trafikkulykke. Men kritikerfavoritten beholdt heldigvis livet, og lanserte Redemption – tre år etter debutoppfølgeren 90059. Der Jay Rocks album nummer to får lytteren til å teste ut nakkevirvelen ofte, som i hardere beats og røffere lydbilde, er Redemption delt i to og fletter inn kontemporær rapmusikk uten at det føles klamt. Han har av naturlige grunner mye på hjertet her, og det er verdt alle de 46 minuttene platen varer.
10. Drake – Scorpion
Drake kommer sterkt tilbake i 2018. «Nice For What», «In My Feelings», «God’s Plan» – det kan føles som hitene aldri tar slutt i albumet. Den kanadiske rapperen bringer en polert, men edgy r&b-plate på bordet, og artisten leker til og med sjangerfusjonering her og der – låta «Emotionless» kommer som et friskt gospel-pust i starten av albumet. Den dype «bouncen» og Drakes gjenkjennbare, tilbakelente stemme klarer fint å holde nivået på albumet høyt oppe fra start til slutt. Plata er gjennomført i tone, som Drakes plater jo er. Og vi får til og med et deilig gjenhør med avdøde Michael Jackson i låta «Don’t Matter To Me».
Selv om platen har fått noe blandet kritikk fra forskjellige kanter, kan albumet sammenlignes med en stor, deilig sjokoladekake; Smakfull og mektig, og gud skal vite du ikke gir deg før magen er så full at bukseknappen må kneppes opp.
Hør alle albumene her:
