Årets beste internasjonale låter

Musikkåret 2013 er straks over – her er våre favorittlåter fra den store verden.

Nå er vi igjen kommet til den tiden av året da vi ser tilbake på det som har skjedd på musikkfronten, og det er på tide å stille de viktige spørsmålene. Hvilken låt er det som har brent seg fast? Hvilken artist er det umulig å se bort ifra? Hvilket album fikk oss til å glemme alt annet?

Vi i P3 Musikk skal de neste dagene oppsummere musikkåret 2013, og sammen har vi kommet frem til det vi mener er årets norske låt, årets internasjonale låt, årets norske album (publiseres onsdag) og årets internasjonale album (publiseres torsdag). Er din favoritt med på lista?

Les også: Årets beste norske låter

Dette er årets beste internasjonale låter:

 

1. Disclosure – “Help Me Lose My Mind”

Brødreparet Guy og Howard Lawrence har pustet nytt liv inn i den britiske dansemusikktradisjonen med sine utsøkte produksjoner, spennende bruk av gjestevokalister og sin enorme meloditeft. Med den vakre dansegulvballaden “Help Me Lose My Mind” har de med hjelp fra Hannah Reids (London Grammar) nydelige vokal skapt et univers det er vanskelig å ikke la følelsene ta overhånd av, krevende å ikke la seg rive med av og umulig å ikke drømme seg bort i. Kombinasjonen av låtens elegante oppbygning og møtet mellom det alvorstunge, såre og lekne skaper ren musikalsk magi. Vi forventer heller ikke mindre av årets beste låt.

Marie Komissar

2. Haim – “Falling”

Det er nok ikke tilfeldig at Haim-søstrene fant ut at de skulle synge «but now I’m falling» over bass- og gitarlinjene som helt åpenbart er skåret rett ut av Fleetwood Macs ikoniske “Everywhere”. Og da er det heller ikke tilfeldig at “Falling” er den sterkeste låten på Days Are Gone, debutalbumet til de langhårede amerikanske søstrene. “Falling” er et klassisk stykke poprock med en tidsriktig produksjon utført med et befriende tålmod – lett å falle for, vanskelig å gi slipp på.

Tete Lidbom

3. Justin Timberlake – “Mirrors”

Justin Timberlake gjorde 2013s mest imøtesette comeback. Der førstesingelen “Suit & Tie” skuffet, klaffet alt for andre låt ut, “Mirrors”. Den er en av årets mest slitesterke, og viser hvilke kvaliteter som bor i den 32-årige sjarmøren. Låta brer seg over ikke mindre enn åtte minutter, og er stødig og smakfullt produsert med strykere, temposkifter og klapping. Med sitt inderlige og entusiastiske refreng har den truffet og smeltet hjerter over hele verden – og kommer utvilsomt til å være et av høydepunktene når Timberlake inntar Fornebu i mai.

Trine Aandahl

4. San Fermin – “Sonsick”

New Yorks wunderkind Ellis Ludwig-Leone lager orkestral pop som sikter mot himmelen. “Sonsick” er selve hovedverket fra hans selvtitulerte debutalbum, og sammen med et nært-tredvetallig ensemble bruker han sin fortid fra klassisk musikk til å lage pop med oppsiktsvekkende dynamikk. Toppene er mange, og vokalprestasjonene til Holly Laessig og Jess Wolfe gjør dette til den låten som har lurt frem flest gledestårer hos meg i år. Lagres ved siden av Bon Ivers “Towers” og Sufjan Stevens’ “John Wayne Gacy, jr.” i følelsesregisteret.

Jørgen Hegstad

5. Drake – “Hold On, We’re Going Home”

Målet med låten var ifølge Drake at den skal bli spilt på bryllup ti år frem i tid. Det vil den garantert bli, om jeg så personlig må sørge for det. Denne r&b-perlen gir oss den endelige bekreftelsen på at synge-Drake er flere strå hvassere enn rappe-Drake, og kjærlighetsordene fremført av den fløyelsmyke vokalen blir svøpt inn av den behagelige, synth-tunge, 80-tallsinspirerte produksjonen. Mektig, uten at det blir pompøst. Med “Hold On, We’re Going Home” konstanterer Drake det alle innerst inne vet: borte bra, men hjemme best.

Aksel Rynning

6. Deafheaven – “Dream House”

Åpnings- og kjernesporet på San Francisco-bandets andre plate strekker seg over 9 minutter og 15 sekunder. Den eksperimentelle miksen til Deafheaven inneholder krakilsk black metal og poppa postrock, og bandet bryter med godt innarbeida konvensjoner innen metallsjangeren. Det høres nytt, friskt og helt naturlig ut, og “Dream House” er en maksimalistisk, monumental og megafeit banger av en rockelåt. Årets beste sådan.

Amund Grepperud

7. Blood Orange – “Chamakay

Så skulle det vise seg at det ikke vare Jessie Ware, men Devonté Hynes, som er “den nye Sade”. I hvert fall på denne karibiskosende perlen, og i hvert fall når han i samsang med Chairlifts Caroline Polachek strekker ut et teppe av finkornet intensitet hvor sjangerbegrepet er fraværende. Dette er den brisen du trenger når kroppen koker, samtidig som låten er i stand til å varme tilsvarende. Smakfullheten i den frodige instrumenteringen og produksjonen er like sterk som intensiteten til de to vokalistene, som resulterer i dedikert bruk av repeatknappen.

Ruben Gran

8. Vampire Weekend – “Ya Hey”

Religion og sånt er tema i Vampire Weekends strålende andresingel fra Modern Vampires of the City. Den fordømt catchy låta ble aldri noen hit, i motsetning til den nærmest kjedelige førstesingelen. Tekstene til Ezra Koenig fester seg mye lettere i år enn tidligere, og lytteren velger selv om han hører Outkasts verdenshit i revers i refrenget eller det gamle navnet på Gud. Som anmelder Jørgen Hegstad skriver i sin toppkarakterbeskrivelse av plata deres, Vampire Weekend «bygger lagvise melodier, pirrer og besnærer langt mer enn de aller fleste som gir ut musikk i 2013».

Amund Grepperud

9. Lorde – “Royals”

Den rødharede, veslevoksne jenta fra New Zealand tok verden med storm da hun som 16-åring plutselig toppet hitlistene på flere kontinenter med knipsehiten “Royals”. Teksten, som angivelig skal ha blitt skrevet på 90 minutter, handler om det overdådige livet mange superstjerner lever, og den minimalistiske låta kombinerer sjangre som pop, grime og blues.

Martin Joheim

10. John Grant – “GMF”

Det er noe med de sangene som gjør at du både vil le og gråte. Gjerne samtidig, av både lykke og sørgmodighet. “GMF” er enda en slik, som John Grant har vist at han er en kløpper på, både på albumdebuten Queen of Denmark og årets eminente langspiller.

De lyriske vittighetene går aldri på bekostning av kløkten her, og hardt tjent livsvisdom vipper aldri over i selvmedlidenhet. I velporsjonert rik, tidløs produksjon og ypperlig bakgrunnsvokal fra Sinead O’Connor, strømmer Grants lett tilbakelente, men overveldende stemmekraft og –prakt ufortrødent. Melodilinjene leveres overveldende smakfullt – de føles som de alltid har vært her. Som smør i øret, petting i hodet og klaps på hjerterota.

Ruben Gran

11. Pusha T – “Numbers On The Boards”

Som den ene halvdelen av brødreduoen Clipse nådde Pusha T et kunstnerisk klimaks med det regelrett fantastiske kokain-opuset Hell Hath No Fury i 2006. Fullt like sterkt er ikke rapperens offisielle debutalbum, My Name Is My Name, som ble sluppet i oktober – med unntak av det onde, minimalistiske høydepunktet “Numbers On The Boards”, der Pushas flow smyger seg rundt et klaustrofobisk, nærmest industrielt lydbilde som en giftsnok.

Et enslig streif av luft siver inn med den elegante samplingen av Jay-Z-kupletten «motherfuckers can’t rhyme no more/ ‘bout crime no more» fra “A Million And One Questions”, men så klapper Pusha kistelokket igjen for godt. Årets mest effektive – og i disse ører beste – raplåt.

Marius Asp

12. Ace Hood feat. Rick Ross & Future – “Bugatti”

I slutten av januar våknet Ace Hood opp i en bil til 1,2 millioner dollar, og satte med det startskuddet for knallhard sørstatsrap anno 2013. Noe overraskende nådde låta ut til langt flere enn de hardbarka dirty south-fansa og ble fort en dansegulvbanger flere steder. “Bugatti” ble derfor unge Ace Hoods mest vellykkede singel siden hans debut i 2008. Store deler av takken for det må også rettes kvalitetsstempelet Rick Ross, en av de mest spennende og nyskapende stemmene innen sjangeren for tiden Future, samt produsenten bak en rekke av årets store urbanlåter Mike Will Made It.

Adiele Arukwe

13. Miley Cyrus – “Wrecking Ball”

Miley, Miley, Miley. For et år 2013 har vært for tunger, bakender og rivningskuler. Men “Wrecking Ball” er ikke bare en monsterhit i kraft av alt oppstyret det har vært rundt den, powerballaden er også en av årets aller beste poplåter og viser hva den tidligere Disney-stjernen er kapabel til – musikalsk. Melodien er for øvrig såpass sterk at vi er overbevist om at den kunne blitt en hit uansett hvilken sjanger den hadde blitt gjort i.

Marie Komissar

14. Kurt Vile – “Wakin On A Pretty Day”

Kurt Vile har tatt store steg som låtskriver på sine siste album, og på årets Wakin On A Pretty Daze perfeksjonerer han kunsten. Drøyt ni minutter lange “Wakin On A Pretty Day” er et mesterverk i fuzz, med hypnotiserende gitarsoloer, og Viles søvnige vokal som hjørnesteiner. Akkurat når du tror den er over, varer den litt lengre – og godt er det.

Trine Aandahl

15. Bring Me The Horizon – “Sleepwalking”

Sheffield-bandet har nok mistet noen fans på veien fra de slo seg opp med kompromissløs, brutal og gitarladd metalcore, til de begynte å lefle med elektroniske tangenter, balladeri og popfrieri. De har garantert vunnet enda flere, og “Sleepwalking” er én forrykende forklaring på hvorfor. Og på hvorfor de fortjener det.

Skamløst trykkes det på de fleste knapper ung metal opererer med i 2013. Selvsikkert klemmer de sammen strøken timing, eksistensialisme, allsangstilrettelegging og popteft som skinner klart gjennom veggene av gitareffekter og heseblesende vokal fra stjerna Oliver Sykes. Det er mer enn nok til å vekke ekstremt mange av oss opp fra søvngjengeriet og løfte armene i begeistring.

Ruben Gran

Listen er stemt fram av P3s musikkjournalister på nett og radio.

Følg med på onsdag og torsdag; da kommer henholdsvis listene over årets beste norske album og årets beste internasjonale album.