Oslo Ess har for lengst blitt studentbule-favoritter, og blåste nytt liv i rock-på-norsk med sin forrige plate. Andrealbumet kommer samme år som bandet prøver å sette rekord med 200 konserter innen nyttår, og det virker som om det meste går på strak motorvei mot videre suksess for Oslo Ess.
Alle som likte debutplaten Uleste bøker og utgåtte sko kan trygt og spent handle store deler av det nye verket til Oslo Ess. Vel starter de fire med en kjapp og deilig punkrocker i «Kakkerlakkene», med god inspirasjon fra Offsprings «All I Want» (takk til Henrik Iversen for Twitter-tips), men ellers handler det meste om svært fengende låter plassert i den trygge delen av rockesjangeren.
http://youtu.be/_UXPjGbR-SU
Singlene «Caroline» og «Bislett stadion» er perfekte radioherjere, og føles som en god blanding av Social Distortion og Gaslight Anthem, mens overraskelsen «Fritt fram» med Onkl P på gjestevokal låter som Rancid på sitt mest ska-vennlige. Litt svensk trallpunk her, ett og annet Springsteen-riff der, spor av indiepop-heltene i Jumper både her og der – alt med svært snill produksjon. Jovialt som bare det.
Hele albumet er fullt av små lån fra rockehistorien, men levert så sjarmerende at det er vanskelig å ikke stirre halvtomt ut av vinduet mens jeg lurer på hvor lenge det egentlig er til helgens festligheter starter. Det er liten tvil om at Oslo Ess skal på stereoen da. Gjerne litt for høyt. Men noen av låtene kommer til å bli skippet. For mot slutten av albumet drar Oslo Ess tempoet ned, og seige sanger med pludrete orgel som «Ut av det blå» og «Gaselle i Tigerstaden» er farlig nær den mer voksne rocken til band som Dum Dum Boys. Det blir for jovialt for meg.
Der ligger også utfordringen til Oslo Ess. Skal de holde fast i punkbakgrunnen sin, eller skal de legge alle sjetongene inn i mainstreamrock? På sin nye plate klarer de akkurat å balansere mellom det smått alternative og det enormt tilgjengelige. Bra gjort, men Oslo Ess er således et komplett ufarlig rockeband. Uten at det egentlig gjør noe; bandet lager svært minneverdige allsang-låter som kommer til å fungere perfekt når Oslo Ess treffer sitt publikum fra scenen. Ufarligheten viser de aller best gjennom sin silkemyke rockeversjon av Kjøtts punk-klassiker «Primitiv». Forskjellen på 1980 og 2012 er enorm, og bør kanskje også være det.
Oslo Ess har laget en god andreplate, men bør ikke bevege seg mye videre mot den trygge rocken før de mister outsidersjarmen. Jeg tviler ikke på at Oslo Ess lever punkdrømmen på veien og på privaten, men på plate leverer de stadig mindre av den.
Totto Mjelde
