Du skal virkelig hate god popmusikk om du ikke får tilløp til knekk i kneleddet av «Darjeeling First Flush, Tycho?», Kodachromerockoperas største hitøyeblikk, genial i all sin enkelhet (melodlinje basert på en ringeklokkesekvens og refreng med telling til tolv). Bak dette ligger allikevel en låtskriver som vil mer, og dét går hinsides namedropping av Tycho Brahe og F. Scott Fitzgerald – her har låtskrivingen blitt mer variert og komplisert enn på det konsise forrigealbumet, formtoppen Perhaps Interior Heart Politeness.
Magnus Nielsens stemmeprakt, som først og fremst høres ut som den er hentet fra den britiske folk-scenen på sekstitallet, er fengslende. Spesielt på «No Surf #1», hvis refreng er det vakreste han har laget til nå. Dessverre har melodien en tendens til å drukne i produksjonen, som hadde fortjent mer dybde og kompleksitet. Det er gjennomgående på Kodachromeopera at man som lytter skulle ønske seg en mer oppbiffet produksjon. Dette vises kanskje best i «Citadel Etc.», der grandiose ambisjoner og nydelige instrumentering litt for ofte bukker under for et lydbilde som fremstår flatt. Dette kommer tydeligere frem på dette albumet enn de tidligere – denne mer ambisiøse, til tider prog-tilnærmende låtskrivingen fordrer mer spenn og dynamikk i produksjonen enn den mer likelydende Perhaps.., som i større grad kledde den skranglende lyddrakten.
Magnus Moriarty™ – KnightsCryRocketTears from Sissyfus on Vimeo.
På Kodachromerockopera fortsetter Magnus Moriarty likevel å imponere med sin spissfindige vinkling på popmusikken, og den barokke, noe anakronistiske stilen er han den eneste i Norge som virkelig kler. Ved siden av «Darjeeling Flush First, Tycho?» og «No Surf #1» danner «F#, D-Minor And So On» og «KnightsCryRocketTears» et sterkt felt av gnistrende poporiginalitet, men bak disse er det låter som ikke biter like godt fra seg – «She Lingers In The Greatest Of Fields», «I’ve Been Purcelled» og avslutningslåten «Forever In Circles» drar helhetsinntrykket noe ned, og man sitter dermed igjen med et album som befester Moriartys egenart, men som helhet ikke holder helt inn.
Jørgen Hegstad
