Da jeg var mot slutten av tenårene fant jeg for alvor min kjærlighet for de alternative strømningene innen pop og rock. Dette var den perioden der Pavement var dalende i popularitet, Built To Spill var på sitt beste og Modest Mouse var minst to rehab-runder unna å få med seg Johnny Marr på gitar. Midt mellom disse mastodontene var faunaen spekket av band jeg hadde et intenst forhold til da, men som i ettertid høres håpløst datert ut (det året jeg brukte på det sveitsiske bandet Sportsguitar får jeg aldri tilbake).
I 1998 dukket fra nærmest intet opp et album som skulle vise seg å være svært definerende for de neste tyve årene, men i motsetning til eksempelvis Nirvanas Nevermind eller The Smiths’ The Queen Is Dead skulle det ta adskillig lenger tid for betydningen til In The Aeroplane Over The Sea å manifestere seg.
Det første som slo meg da jeg fikk tilsendt en promokopi av Neutral Milk Hotels andre album til platebutikken Beat der jeg jobbet, var et coverdesign og et omslag som var det vakreste i sitt slag der og da (på mange måter er det det fortsatt). Allerede estetisk var det et stort steg opp fra debutalbumet On Avery Island (1996), hvis omslag viste en barnetegning av en slags grønn romvesen-sjiraff som angriper en by med en ufo i forgrunnen. Lite der som kunne underbygge låter som «Song Against Sex», der vokalist og førstevirtuos Jeff Mangum synger «but don’t take the pills your boyfriend gave you, you’re too wonderful to die». Det skulle vise seg at det ikke bare var en gjennomført estetikk som hadde forandret seg siden den gang: Fra å være et temmelig ordinært, småsurt folk-inspirert band ekspanderer ITAOTS bandidentiteten med syvmilssteg i alle retninger samtidig.
Så hva er det med dette bandet og dette albumet?
Først og fremst den låta her (ikke videoen):
Dernest albumets totale aura av mystikk, ubalanse og underliggende desperasjon. Når Mangum i «The King Of Carrot Flowers pts. 2 & 3» hviner ut «I love you Jesus Christ» som første tekstlinje er det en portal inn i et temmelig ubehagelig indre liv med svært grafiske bilder som «semen stains the mountain tops» og «now she’s a little boy in Spain playing pianos filled with flames» – for ikke å snakke om «your father made fetuses with flesh-licking ladies while you and your mother were asleep in the trailer park».
Så har vi naturligvis fenomenet Jeff Mangum. Etter ITAOTS ble sluppet med en påfølgende turné (blant annet med stopp på osloklubben John Dee), gikk han under bakken – noe som førte til kallenavn som «The J. D. Salinger of indie rock» og bloggen findjeffmangum. Resten av bandet var produktive utover hele totusentallet, alle tilknyttet hippieleiren Elephant 6. Den evigunge Julian Koster i sitt gale professor-aktige The Music Tapes, som ikke går av veien for å ha med en to meter høy metronom på scenen, den stautere Jeremy Barnes i klezmerbandet A Hawk And A Hacksaw og hagenissen Scott Spillane i det svært undervurderte The Gerbils.
Men ikke Mangum. Bortsett fra det akustiske bootlegalbumet Live At Jittery Joe’s (2001), en litt spesiell opptreden under Occupy Wall Street og en mulig gjesterolle i maske med «bandet» The Soap Scums, holdt han seg unna all musikk og publisitet. Det kan virke som om han selv har vært uoppmerksom på albumets omdømme og økte betydning utover totusentallet, men da albumet kom ut på nytt i 2005 og fikk den sjeldne karakteren 10 av Pitchfork, var en av de mest solgte vinylene i 2008 og høyt oppe i alskens «nittitallets beste album»-kåringer, ble det vel klart for fyren at han hadde skapt et mesterverk som sakte, men sikkert, etset seg inn i den kollektive musikkinteresse-samvittigheten de femten årene etter det ble sluppet. Tydeligst ser vi betydningen i et av verdens nå aller største band, Arcade Fire; debutalbumet Funeral er direkte avledet fra Neutral Milk Hotels låtskriving.
Geniet stiger opp
Etter alle disse årene som indie-eremitt var sjokket stort da festivalkonseptet All Tomorrow’s Parties i 2012 klasket til med en hel festival over tre dager med Jeff Mangum som kurator – kronet med opptreden av mannen selv. Dette var en sensasjon på lik linje med denne ferske gjestestripen av Bill Watterson: Et gjensyn med en institusjon hvis geni i sitt felt er nærmest kanonisert. Derfor dro jeg dit, og fikk samtidig et snedig innblikk i hans egen smak. Ikke bare kuraterte Mangum festivalens egne TV-stasjon (der man kunne se en god del Philip Glass-kuriositeter samt mengder av Monty Python), han viste også sin musikksmak gjennom bookingen, som blant andre inkluderte Joanna Newsom, The Fall, Sun Ra Arkestra og Thurston Moore. Så der gikk vi rundt, da, på en festival med ca. 1000 andre i en britisk feriekoloni, slurpet cider på teppebelagte gulv og speidet etter Mangum. Jeg fikk tatt ett bilde mens han en sjelden gang var publikummer på egen festival:
Den konserten er til dags dato den fineste jeg har sett. Ikke bare var det første gang jeg fikk høre mange av mine absolutte favorittlåter fremført, riktignok akustisk, men hele publikumsskaren sang med og fylte inn de manglede melodilinjene, kunne alt og man kunne se en tydelig beveget Mangum sitte med sixpencen og gitaren sin og høre et vell av folk skråle lyder som etterlignet sekkepipe, orgel og blåsere – og da han på sistelåta fikk besøk av deler av sine venneband i The Olivia Tremor Control var lykken fullendt. I tillegg spilte Scott Spillane sousafon, noe som er et grunnleggende komisk syn: En rødskjegget mann som er like bred som lang med et ti kilo tungt messinginstrument viklet rundt kroppen.
Hva får vi høre på Øya?
Dette var settlisten på årets Pitchfork Festival i Chicago, og det er vel grunn til å tro at de vil gjenta mye av det samme i Tøyenparken. Dersom dette stemmer, er det den sterkeste samling låter de noen gang har spilt, inkludert obskuriteter som «I Will Bury You In Time» (finnes ikke offisielt innspilt), «Ruby Bulbs» og «Snow Song» fra EPen Everything Is og ikke minst at de spiller ITAOTS‘ siste tre låter som ett nummer, nest sist.
Viktigst av alt er avslutningen «Oh, Comely». Garantert å frembringe tårer hos alle gamle (og forhåpentligvis nye) fans denne dagen. Du kan finne et spesielt beveget eksemplar litt til høyre for lydteltet.
Jørgen Hegstad
Neutral Milk Hotel spiller på Øyafestivalen fredag kl. 1805. I mellomtiden kan du høre denne settlisten i Spotify og WiMP . Dersom du har lyst til å sjekke ut mer rundt Elephant 6-kollektivets gjøren og laden, kan du alltids se om du kommer deg gjennom denne traileren for deres store filmprosjekt.
