Syv år har gått siden Pittsburghs sønn Mac Miller fylte 18 år, og innså at han gjennom det allmektige internettet kunne spre seg og musikken sin og bli artist. Spoler vi oss fram til i dag har han gitt ut fire studioalbum, hvorav ferskeste er The Divine Feminine (2016).
Miller er dessuten dagens andre navn som er listet opp på Slottsfjell sin hovedscene, hvor han etter å ha introdusert seg selv med Blue Slide Park (2011) vil vise seg fram for et norskt publikum, for fjerde gang. Hans første handling er å få alle til å løfte henda i været mens «100 Grandkids» åpner showet, knugende om mikrofonstativet i en hettegenser.
– Norway how we doin’, spør han, og tar mikrofonen av stativet på «We Ain’t Going Nowhere». Han mykner opp i sitt eget tempo, og beveger seg langs scenen mens det regner gullbelagte dollartegn på skjermen bak ham. «Insomniak» er tredje ut, og når den starter sørger han for at alle letter fra bakken i takt med ham. Herifra viser Miller ytterligere nyanser med den kjærlige piano-låta «Congratulations», før beaten returnerer og genseren røskes av.
«Dang!» sine varme rytmer gjør susen når skyene nærmer seg faretruende, og når han igjen instruerer oss til å klappe er det klart at han er opptatt av at vi skal være med, noe han forankrer ved å forsikre seg om at alle kan synge «will you stay» når det er, ja, «Stay» sin tur. Da han gikk på var førsteinntrykket en smådaff, kjølig amerikaner pakket inn hettegenseren sin, men nå ser det ut som han har det gøy, og det virker som han for alvor vil at alle skal ri på samme bølge.
Etter «Stay» får vi en rekke hip-hop-tungvektere med blant annet «Diablo» og «Break The Law», der han benytter anledningen til å både briefe med hvor munnrapp han er, og hilse på den mest dedikerte fansen som står klistra ved gjerdet. Han bryter opp til med Miguel-kollaborasjonen «Weekend» og deretter «Best Day Ever», mens han bobler over av energi.
Ikke lenge etter forteller Miller at han ikke liker presidenten sin, og at han har sluttet å spille den noen år gamle låten «Donald Trump». Men han spiller den for oss, selv om han ikke husker mye av teksten – naturligvis ikke problematisk. På dette tidspunktet har solen for lengst blitt bortgjemt bak skyene, og sakte men sikkert sniker regnet seg innpå. – Regner det, lurer Miller, men lar seg ikke påvirke av det. Tvert i mot tar han ansvaret for å ikke la festen dø ut ennå, vellykket.
Jeg skal innrømme at jeg som mange andre beinet fra åstedet da himmelen åpnet seg og skybruddet var et faktum. Men jeg er sikker på at kvaliteten på denne konserten, for enhver hip-hop-smak, ikke lot seg forderve i løpet av siste låt som jeg gikk glipp av.
Nicolay Woldsdal
