Seks har blitt til fem. Kid Astray har satt sitt preg på norsk pop med en rekke låter siden 2012, kanskje mest prominent med «The Mess», «No Easy Way Out» og «Still Chasing Nothing». Men i fjor høst bød på annerledes tider for bandet, i studio uten keyboardist Elizabeth Wu som valgte å hoppe av vogna i 2016.
Man kan se på dette som en ny vår for bandet. Det kan spores på «Joanne», som har et betydelig fravær av synth. Og en lengtende tekst til tross, har den samme type oppkvikkende energi som deres sterkeste øyeblikk i diskografien.
❤️ Elsker ❤️
Hadde vi kunnet lukte musikk, hadde «Joanne» duftet av vår; som hvitveisen man plukker fra grøfta, eller en pils ute i frisk, skarp luft. Selve musikken går hånd i hånd med sol og blå himmel, som i disse dager er innmari digg. Den er catchy, har en lystbetont og lekker melodi, og gjør at man bare ønsker at våren skal komme enda fortere. Mot slutten varter trommeslager opp med en drum and bass-aktig beat – noe som ikke alltid er fordelaktig, men her gir den låta et ekstra lite trøkk før avslutningen.
? Elsker ikke ?
Hver gang jeg har hørt gjennom låta, har jeg stusset på trommene i versets «andre del». Den er ganske rar og går vekk fra det som er en god, enkel og flytende rytme i utgangspunktet. I resten av låtas kontekst blir den malplassert. «Joanne» er også muligens noe lang med tanke på hvor lite variert den er. Jeg savner også melodien i det avsluttende partiet der det drukner i den da dominerende mengden trommer og bass.
Nicolay Woldsdal
