Det er fristende å forstå Brandon Flowers‘ første utspill på egne bein som en tematisk storebror til The Killers’ suksessplate Sam’s Town (2006). I likhet med den deler Flamingo navn med et ikonisk kasino i hjembyen Las Vegas, med snapshots fra Nevada-ørkenens syndige pøl strødd utover coveret og et lyrisk univers befolket av vaklevorne amerikanske drømmere, formidlet med stadionformatert og storøyd patos.
Åpningssporet «Welcome To Fabulous Las Vegas» er den eneste virkelig råtne blomsten i denne buketten; her mer enn dypper Flowers’ romantiserende tilbøyeligheter tærne i banalitetenes brådype basseng, komplett med stort, hult og brautende arrangement. Didn’t nobody tell you the house will always win? No shit, Sherlock.
Tilbake står ni låter som uten de store faktene strekker seg fra obligatoriske, nokså forglemmelige sightseeing-turer gjennom nabolagene Bruce Springsteen brukte 70-tallet på å utforske til sobre, elegante stadionfrierier. Brandon Flowers’ evne og vilje til å kna sammen minneverdige melodier er veldokumentert, og Flamingo er ikke uten adekvate eksempler: Dvelende «Playing With Fire» og lekne «Was It Something I Said?» utgjør et sterkt midtparti, mens gospel-krydrede «On The Floor» er en urban nedstigningshymne så god som noen.
«Crossfire»:
Den rutinerte trioen Brendan O’ Brien, Daniel Lanois og Stuart Price står for produsentarbeidet, og innsatsen deres er vanskelig å hisse seg opp over, i noen som helst retning. Flamingo får meg først og fremst til å tenke på opptil flere strålende plater, fra Darkness On The Edge Of Town til The Joshua Tree, men uten verken melodiske distinksjoner eller lyrisk klarsyn til å søke seg inn i det samme, høyst fornemme selskapet. Og da spørs det om den overlever måneden i spilleren.
Marius Asp
