17 000 mennesker er samlet på parkeringsplassen utenfor et kjøpesenter i Kristiansand. Et granskende blikk mot publikumsmengden tyder på at hovedvekten av de oppmøtte befinner seg i aldersgruppen 10-16, med tilhørende, tålmodige foreldre. Flere store stjerner skal i løpet av kvelden opptre på kolossen av en scene som er rigget til.
Vaktene på området deler ut liter på liter med vann i plastglass, og er veldig på tilbudssiden med ørepropper. Men det er ikke først og fremst lyden fra anlegget som ypper med trommehinnene. Det er lyden av tusenvis av ekstatiske, unge fans som ser første antydning til den leopardmønstrede jakken til Sander i The Main Level.
– Målet er at flest mulig folk skal like musikken vår.
Laurent Kelmendi, Sander Helmers-Olsen og Alexander Instøy har vært et band i rundt tre år, og har blant annet spilt på VG-lista topp 20 i år og i fjor, i tillegg til å slippe albumet «We Are Who We Are» og en rekke suksessfulle singler. Fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og nå satses det tungt i utlandet. Gruppen har signert kontrakter med folk som har jobbet med blant annet Prince, Coldplay og Snoop Dogg. I august deler de scene med artister som Rihanna, Justin Bieber og Sia på V Festival i England.
– Målet er at flest mulig folk skal like musikken vår. Kunne nå ut til flest mulig i flest mulig land, og å være i stand til å leve av musikken og få turnere rundt over alt. Alle land i verden, sier de med stor overbevisning.
De føler seg trygge på at målet kan nås, med hjelp fra ringrevene de nå har fått med på laget. Som hovedsaklig syngende guttetrio er det et spørsmål som blir for fristende å stille.
– Vil dere beskrive dere selv som et boyband?
– Ja.
Boybandenes gullalder
Selve begrepet boyband dukker mest sannsynlig opp på åttitallet, da det dannes flere store grupper bestående av attraktive, syngende, dansende, unge menn som slår godt an hos den yngre garde. Særlig hos jentene. Blant de største navnene finner vi New Kids On The Block, Take That, New Edition og Boyz II Men.
Guttemusikken fortsetter å herje utover nittitallet og frem mot tusenårsskiftet. Hitsene kommer på løpende bånd fra grupper som Backstreet Boys, *NSYNC, Boyzone, A1 og Westlife, i tillegg til en rekke one hit wonders innenfor samme avdeling av popmusikken.
Første tiår av 2000-tallet er forholdsvis skralt på boybandfronten. Noen av nittitallsheltene holder det gående noen år etter millenniumsskiftet, men med unntak av The Jonas Brothers preges mainstreampopen i stor grad av solostjerner.
I 2011, derimot, slipper One Direction sitt debutalbum, og breier seg på hitlister og TV-skjermer de påfølgende årene. Samme år legger Backstreet Boys og New Kids On The Block ut på reunionturné som superdupergruppa NKOTBSB. One Direction har riktignok tatt seg en pause nå, men flere grupper står trippende, klare til å rive til seg plassen som det nye, store boybandet.
Fra barbershop til pusepop
Selv om boybanddefinisjonen historisk sett er ganske ny, er idéen om musikkgrupper bestående av velkledde menn og gutter som synger fint og flerstemt langt fra ny. Allerede tidlig på 1900-tallet gjorde såkalte barbershop-grupper stor suksess. Gruppene bestod som oftest av unge menn, gjerne fire i tallet, og fremførte a capella vokalmusikk. Sjangeren var svært populær fra cirka 1900-1920, før den igjen fikk en dugelig oppsving på 30- og 40-tallet.
På 60-tallet ga Motown oss grupper som The Miracles, The Four Tops, The Temptations og ikke minst Jackson 5. Ingen av dem var fremmede for å stille med matchende antrekk og koreograferte dansetrinn. Tiåret ga oss også gruppa The Monkees, konstruert i TV-serien med samme navn, og hele verden blir hardt rammet av beatlemania.
https://youtu.be/6IUG-9jZD-g
Vi finner i det hele tatt flere musikkhistoriske eksempler på grupper som kan ligne boyband på papiret. Men kan man egentlig si at Jackson 5 var et boyband? Og ikke minst: Var The Beatles et boyband?
Marita Buanes Djupvik, doktor i musikkvitenskap, tror mange boyband har latt seg inspirere av grupper som Jackson 5 og at man kan trekke noen paralleller til The Beatles, til en viss grad.
– Beatles spilte helt klart på noen av de samme mekanismene som mange boyband gjør. Tenk på tekster som «I Wanna Hold Your Hand» og «Love Me Do». De henvender seg direkte til jenter blant publikum. Samtidig er det noen forskjeller. Å være en hylende Beatles-fan var nok i større grad et opprør mot foreldrenes levemåte og normer enn det vi finner hos jenter som er fan av One Direction i dag.
Fansen
De mentale bildene av ekstatiske, gråtkvalte tenåringer er aldri langt unna når boyband nevnes. Særlig jentene lar seg begeistre, og Djupvik forklarer det slik:
– Boyband er unge, attraktive gutter som henvender seg til unge jenter i puberteten. Mange har begynt å oppdage det motsatte kjønn og er veldig mottakelige for denne sjangeren. Tekstene som ofte handler om kjærlighet henvender seg direkte til den enkelte jenta som er fan av gruppen. Dette gir følelsen av at «han synger jo til meg – dån!».
The Main Level forteller at de bruker svært mye tid på sine fans og kan sitte timesvis hver dag for å svare på meldinger og sosiale medier. Den tette fankontakten har vært svært viktig for deres suksess, men det hender det går litt over styr. Eksempelvis kan de fortelle at unge fans har klatret opp i diverse konstruksjoner og bygninger for å få et glimt av gruppen. Men når de slipper å bekymre seg for sikkerheten til egne fans, har de bare godord på lager.
– Alle er veldig hyggelige. Det beste de gjør er å være de de er, og å være der for oss og sammen med oss.
Har truffet dem ti ganger
Susanne Kilen og kusinen Sarah Kilen er store fans av The Main Level. De oppdaget en YouTube-video av bandet for tre år siden gjennom en blogg, da de var på utkikk etter noe nytt å høre på. Da var gruppa så godt som nyoppstartet.
– Vi har jo på en måte vært med på reisen deres fra helt ukjente til der de er i dag. Det er veldig gøy, sier Sarah.
– De er veldig omsorgsfulle med fansen. De svarer og følger oss på sosiale medier, og så er de selvfølgelig veldig flinke, og lager bra musikk, sier Susanne.
– Alle sangene er veldig fengende, legger Sarah til.
Favorittlåta er «Blackout», bandets aller første single.
Noen timer etter P3 treffer Susanne og Sarah, skal de på The Main Level-konsert. De gleder seg stort, og det er slettes ikke første gang. I tillegg til å ha sett flere konserter, har de to jentene møtt Laurent, Sander og Alexander flere ganger tidligere. Etter litt diskusjon kommer de fram til at det dreier seg om ni ganger for Susanne, og ti ganger for Sarah.
– Vi har ofte truffet dem på flyplassen på Kjevik, og på signeringer.
Første gang Sarah og Susanne traff guttene, skjedde det under en signering i Arendal. Sarah hadde vært inne på toalettet, og da hun kom ut stod plutselig trioen der i all sin prakt.
– Det var så rart å se dem i virkeligheten. Vi var helt i sjokk, sier Susanne, og gjenopplever tilsynelatende litt av forbauselsen.
Jentene har hver sin favoritt i bandet. Susannes er Laurent, og Sarah er aller mest begeistret for Sander.
– De virker som veldig snille og greie gutter. Vi kjenner dem jo bare fra konserter, fem minutter her og der, og snap og insta og sånn, sier Susanne.
I tillegg til å møte opp på konserter, flyplasser og å følge med på hva The Main Level foretar seg på internett, har Sarah og Susanne skrevet et dikt som de ga til guttene.
– Jeg husker ikke helt hvordan det var, vi ga det jo vekk til guttene, sier Susanne.
– Det var ikke så veldig seriøst, akkurat. Jeg tror det var noe med «Sander er så snygg, du er ikke en mygg» og sånn, sier Sarah.
Det fnises litt.
Veteranen
En av de første norske artiklene der ordet boyband benyttes, er VG-saken «Christian (21) vil bli Spice-gutt» fra juni 1998.
Christian (21) har nå blitt Christian (39). Etternavnet er fortsatt Ingebrigtsen, og han ble for alvor kjent da han gjorde stor suksess med boybandet A1 rundt tusenårsskiftet. Kvartetten hadde ti singler inne på den britiske topp 10-listen, og vant en Britaward for beste nykommer i 2001. De møtte kongelige, filmstjerner og musikalske helter, var selvskrevne gjester på de beste festene, og Elton John var (og er sikkert fortsatt) fan.
– Det ble liksom aldri tid til å tenke over det mens vi holdt på. Vi var alltid på vei til neste ting. Men i ettertid kan jeg se tilbake og tenke at det var utrolig spennende, lærerikt og en eventyrlig opplevelse som jeg vil ha med meg resten av livet. På mange måter opplevde vi mer på de årene enn de fleste får oppleve i løpet av et langt liv.
– Jeg tror det rareste en fan har gjort var å kutte seg i armen og skrive navnene våre med blod i pannen sin.
Gruppa hadde et svært tett skjema på det mest intense. Ifølge Christian selv jobbet de 17-18 timer i døgnet, 7 dager i uken de første årene. Turnéplanene dekket store deler av verden, og de var i snitt innom 34 land i forbindelse med hver single. På Fillipinene og i Singapore kunne det komme flere titalls tusen mennesker på platesigneringer, og gruppen hadde en busslast med sikkerhetsvakter med seg for å holde fansen i sjakk.
– Jeg tror det rareste en fan har gjort var å kutte seg i armen og skrive navnene våre med blod i pannen sin. Det fineste en fan har gjort, var da en jente i Thailand hadde spart alt hun kunne for å få råd til en gitar som hun kom og ga meg i gave. Det var en enkel og billig Washburn, men jeg ble så rørt at jeg stemte den i Nashville-tuning og brukte den som en slags tolv-strenger effekt på en del innspillinger, blant annet «Caught In The Middle». Hun ble selvfølgelig overlykkelig da hun fikk høre om dette. Det gjorde meg enda gladere.
Men fansens iherdige forsøk på å få en bit av A1 fikk dessverre ikke bare absurde og rørende konsekvenser. Under en platesignering i Jakarta i Indonesia kom det altfor mange mennesker, og trykket ble så stort at fire jenter som stod forrest i køen ble klemt ihjel.
– Vi fulgte de lokale tradisjonene og sørget i tre måneder. Det var ufattelig tungt å tenke at dersom vi ikke hadde vært der, ville disse jentene fremdeles være i live.
For øyeblikket er artisten ute med sin første single på norsk. Plata kommer til høsten. I tillegg spiller A1 fortsatt konserter fra tid til annen. Tilstandene er roligere. Og det er helt greit.
– Jeg er i grunnen veldig fornøyd med tilværelsen jeg har idag. Jeg slipper å be en bodyguard om å kjøpe noe på butikken for meg, fordi det er enklere enn å ta med seg fem bodyguards i formasjon for å gå på kjøpesenteret. Jeg kan stå på scenen og oppleve det samme rushet i ett øyeblikk, og gå helt i fred ned gaten i det neste. Livet har vel egentlig aldri vært bedre enn akkurat nå.
Dårlig rykte og skumle bakmenn
Det å elske Backstreet Boys eller One Direction fremkaller kanskje ikke anerkjennende nikk og inntrykk av skyhøy kulturell kapital. Men hvorfor er det slik? Musikkviter Marita Buanes Djupvik mener det handler om det autentiske versus det konstruerte. Boyband har rett og slett et rykte på seg for å ikke være ekte nok.
– Det ligger et ekthetsideal i mange sjangere, spesielt i rocken. Devalueringen av boyband går på mangelen av autentisitet. Dette er «easy listening». I mange tilfeller er det også en produsent som har håndplukket talentfulle og kjekke gutter og satt dem sammen til en gruppe (konstruert). De traff ikke hverandre på ungdomsskolen og startet et band (autentisk). Selv om det sikkert er flere unntak her, så er dette likevel en stereotypi som omgir boybandene.
Dette har The Main Level også fått kjenne på.
– Er du et boyband, så er du liksom enten en elendig musiker, eller så er du satt sammen av produsenter, og kjenner egentlig ikke de du er i band med. Og det trenger ikke alltid være tilfellet i det hele tatt. Vi er jo tre bestekompiser som startet fordi vi hadde lyst.
– Det skal ikke være ulovlig å høre på boyband.
De mener også det har noe med den norske beskjedenhetskulturen å gjøre.
– Det har litt med janteloven å gjøre. Det er ikke lov å være et boyband i Norge. Jeg mener Norge heller bør være stolt av å ha artister, generelt sett, og heller bare tenke at hvis folk liker musikken, så skal de få lov til å høre på musikken. Det skal ikke være ulovlig å høre på boyband, sier Laurent Kelmendi.
The Main Level har ved flere anledninger spilt akustiske konserter. Mye for å motbevise surmagede kritikere.
Her kan du se de tre gutta overraske en fan med en akustisk låt:
Djupvik mener også at boybandene slettes ikke alltid har gjort seg sitt rykte fortjent.
– Jeg mener det er masse positive aspekter ved boyband som ikke får nok oppmerksomhet. Både vokalpresentasjoner, sceneshow og evnen til samarbeid får ofte ikke den oppmerksomheten de fortjener. Dessuten er det mange rockeband som tenker vel så mye på image og sceneshow og som opptrer akkurat like innøvd som boyband, selv om de ikke danser så bra.
Fremtidens boyband
A&R director i Universal, Bjørn Rogstad, mener vi går mot en trend der boybands har færre medlemmer enn tidligere, samt at flere satser som mannlige soloartister. Som et eksempel trekker han frem Marcus og Martinius, som til tross for å være en duo, kan betraktes som inneha boybandets innfallsvinkel. Og det er slike popfenomener Rogstad mener vi kommer til å se mer av i fremtiden, uavhengig av om man er duo eller soloartist.
En grunn til dette kan være at for mange bandmedlemmer oppleves som rotete, spekulerer han. Med tanke på dagens hyppige bruk av sosiale medier både på artist og fanside, sier det seg selv at det er enklere å spre bandet globalt og oppnå et nært forhold når medlemmene er få. For hva den typiske fandyrkelsen angår, kan Rogstad fortelle at den er sterkere i dag enn noen gang før.
– The Main Level har en voldsom appell på YouTube og live. Dette har gjort at de har opparbeidet en solid fanbase i Norge, til tross for at de fremdeles har en vei å gå når det kommer til streaming og platesalg.
De negative konnotasjonene som i lang tid har vært knyttet til sjangeren, tilhører en generasjon musikkjournalister og plateselskaper som ikke lenger er gjeldende. De tradisjonelle portvaktene har ikke lenger makten over folket. Ideen om at man ikke er en «ekte» artist hvis man ikke selv står for låtskriving eller spiller et instrument tilhører fortiden, forteller Rogstad.
– I dag er man, fra et norsk perspektiv, mye mer åpen for å samarbeide med andre innen bransjen på tvers av musikalske grenser. Er man en god formidler, men ikke helt i mål på låterskriversiden, er det mer innafor å finne en god låtskriver å samarbeide med.
– Er The Main Level et typisk eksempel på dagens boyband?
– Nei, mener Rogstad.
– Boybands er ikke egentlig et tegn i tiden, men heller færre medlemmer og et større fokus på enkeltartister.
Skal redde ryktet
Tilbake på parkeringsplassen i Kristiansand, har The Main Level nettopp gått av scenen. De high fiver hverandre. Får og gir skryt. En ekstra runde ute blant publikum etter konserten, resulterte i det som må være et tresifret antall smørblide fanselfies, tårer og minst en kollaps. En ung jente løftes over sperringene av en vakt. The Main Level stiller mer enn gjerne opp på bilder, etter at hun har fått i seg litt vann og pustet ut. Det er ingen spøk å stå forrerst, men plasteret på såret fungerer tilsynelatende utmerket.
The Main Level forsvinner inn på backstagen, og fortsetter videre.
– Boyband har egentlig aldri hatt et godt rykte i Norge. Vi skal redde det ryktet.
