Blomst har valgt et takknemlig bandnavn for en skarve musikkanmelder — mulighetene for ordspill er uendelige. Jeg er selvsagt ikke bedre enn noen andre her, så på spørsmålet om hvordan det gikk når pønk-bandet entret teltscenen på Malakoff er svaret:
De blomstret. Full blomst. En dans på roser.
Men hadde Blomst vært en blomst, hadde de kanskje ikke vært den vakreste rosen, heller en blåveis i trynet…
Ja, du skjønner greia.
Blomst er gladpønk-bandet som ble kåret til Ukas Urørt engang tilbake i 2013, uten at det har ført til noe annet en jevn turnering for relativt små folkemengder. Deres to album, der «Blomst IL» fra i år er sist ut, har fått jevnt over skryt i rockepressen.
Men på plate forblir bandet et mindre eksplisitt Honningbarna, der «Fri Palestina» og «Borgerskapets Utakknemlige Sønner» er byttet ut med tekster om «kroppspress, kjærlighet, flinke piker og sorg» i det som noe klamt omtales som «en ekte statusoppdatering fra midten av 20-årene».
Begge bandene lener seg også tungt på arven fra Raga Rockers: Der Honningbarna covrer «Noen å hate», har Blomst «Penger i Madrassen» med et vers som høres ut som «Hun er fri» for 2010-tallet.
Men live er, som vi alle vet, en annen sak. Teltet på Malakoff er stappfullt, og et overveldet «Shit!» er det eneste vokalist Ida Dorthea Horpestad klarer å ytre i det bandet går på scenen.
Første låt ut er «Bare ha». Det er tydelig at de ni lange årene som har gått siden starten, har gjort dem særdeles tettspilte og dynamiske — her går det unna i en rasende fart, med overganger å fly-kicke til. «Elefant» byr på et heseblesende instrumentalparti, der man kan ta seg i å bli bekymret for om trommisen har fått et epileptisk anfall.
«For en rar dag det her er», sier vokalist Horpestad .
Det er en knapp time siden Kristoffer Schau ringte henne opp under hans The Dogs-konsert, for å høre om hun rakk å bli med på en duett. Bandet spiller heller ikke med sine egne instrumenter, da både og deres ikoniske tennisdrakter ikke fikk bli med flyet.
Det lar de derimot ikke stoppe av: «Dere klarer det jævlig bra!», som en bakerst i lokalet roper. Og det er sjelden man ser så genuin spille-glede som hele bandet utstråler, bare overgått av det som må være en av landets råeste pønke-vokaler. Når de midtveis covrer Hvitmalt Gjerdes «Et kyss til» høres det faktisk hakket bedre ut enn originalversjonen.
Er det noe å utsette, er det at det i lengden blir for ensformig, selv med et relativt kort sett på en drøy halvtime. Bandet er konsekvent tro til sjangeren, og selv om låt-buketten (jepp) de gir både er fengende, drivende og gode, løftes det aldri til det helt eksepsjonelle.
Det gjør derimot ingenting for å klare å lage svett og livsbejaende rockefest denne fredagen på Malakoff.
