Hun begynte reisen med sitt forrige album, men det er først nå Taylor Swift uttalt har flyttet fra country- til popverdenen. Forgjengeren Red (2012) bød på opptil flere strålende øyeblikk («22», «I Knew You Were Trouble», «We Are Never Ever Getting Back Together») i krysningspunktet mellom de to sjangrene.
Nå har 24-åringen kuttet over røttene til Nashville – byen hun som 14-åring flyttet til for å bygge karrieren – til fordel for formatert pop med urban inspirasjon. Det eneste som minner oss om at hun en gang var USAs største unge countrystjerne er knekken i stemmen, som på hennes ferske utgivelse drukner i mylderet.
1989 er et grådig popalbum. Swift vil mye. Første singel, «Shake It Off», varslet om jovial storbandstemning, men viser seg ikke å være representativ for 1989 som helhet. I albumsammenheng står den heller igjen som et eksempel på en av de altfor mange retningene Swift går i på den 13 spor lange standardutgaven av 1989.
Etter å ha operert i en sjanger med relativt klare rammer, er det muligens følelsen av at hun nå kan gjøre alt hun vil som slår uheldig ut for sluttproduktet. Swift har selvsagt like stor rett til å prøve seg fram og leke med sjangre som alle andre, men det blir ikke nødvendigvis bra musikk av det.
«Wildest Dreams» flyter avgårde med slentrende Lana Del Rey-vokal. Åpningssporet «Welcome To New York» åpner med mørke klubbtoner og drives av synth. I «Blank Space» er stemmen til Swift overraskende lik Avril Lavigne i versene. På «Style» og «This Love» høres Swift ut som hun, som så mange før henne, har latt seg inspirere av Drive-soundtracket. «Bad Blood» og «How You Get The Girl» er på sin side eksempler på bombastiske låter skrevet med hitlistene i bakhodet, men uten evne til å verken fenge eller røre.
Samarbeidet med de svenske produsentene Max Martin og Shellback, som skrev de beste låtene på hennes forrige album, er videreført. En svakhet ved Red var ifølge kollega Jørgen Hegstad for mange samarbeidspartnere, og tanken om å velge noen og gå for dem er god i teorien – men faktum er at Taylor Swift anno 2014 høres mer anonym ut enn noensinne. Det er jo en gang slik at det er flere som sloss om den globale oppmerksomheten i listepop- enn i countrysjangeren, og låtene hun har skrevet til 1989 får ikke frem det beste i henne. Sjarmen og varmen som tidligere har gjennomsyret musikken hennes, er fraværende.
1989 mangler både egenarten og låtene som ga Swift en bred appell ved forrige veikryss. Jeg håper hun finner veien tilbake etter bomturen til byen.
Trine Aandahl
