Foran meg står en blodfan med Lamb of God-genser. På den står det skrevet «pure american metal». Budskapet er med andre ord ganske klart: dette er metalcore der kun de erketypiske ingrediensene er på plass. Brutale breakdowns flommer stadig på, føtter er plassert bredbent på monitoren, håret henger foran øynene og langfingeren er strukket i været, mens tilhengere er i gang med sin sjette circle pit.
Misforstå meg rett: det finnes virkelig ingenting negativt ved disse faktene. Problemer oppstår imidlertid når låtkatalogen følger denne ideen om metallåta for tett. For hjulpet av Hovescenens smågrumsete lyd blir mange av detaljforskjellene i Lamb of Gods låter uklare; høydepunkter som bluesinfiserte «The Undertow», intense «Set To Fail» og bandanthemet «Redneck» ender opp med å låte svært formelbaserte.
Lyden av Lamb of God blir dermed langt mer bruks- enn lytteorientert. Velger du ikke å kaste deg inn i den maskuline ringdansen, holder hendene under hodet – og hodet selv vugger ikke mer enn forsiktig – tenderer opplevelsen av Lamb of God mot kjedsomhet da deres tilregnede time begynner å nærme seg slutten.
Randy Blythe, den dreadsbefengte vokalisten, er riktignok en sterk scenepersonlighet, hvor typisk konsertsmåtjatt om øl, norske kvinner og Hovefestivalen kommer rett fra hjertet, mens resten av bandet – og da særlig Saruman-lookalike og bassist John Campbell – ser minst like rå ut som musikken de formidler.
Men selv om Virgina-bandet stråler som scenepersonligheter er det vanskelig å komme unna at i en livetapning overtar formelmonotonien og hyllesten av alt metall over for låtene. Resultatet er at Lamb of God blir redusert til bruksmusikk. Eller bruksmetall, om du vil.
Kim Klev
