I serien «oppskrytte band fra totusentallet», skal du ikke se bort fra at Los Angeles-bandet Rilo Kiley blir rangert relativt høyt. Gjennom fire album ble de hausset opp gjennom kjente venner og samarbeidspartnere som Bright Eyes og Coldplay og halvkjendisstatusen til frontfigurene Blake Sennett og Jenny Lewis; glamorøse barnestjerner med hjerne og utseende.
Lytt til The Voyager: Spotify | Wimp
Vel, til tross for en rekke flotte singler («Portions For Foxes«, «Breakin’ Up«, «Silver Lining» og «The Execution Of All Things»), har det uunngåelige bruddet mellom to store egoer ført begge ut i mer spennende musikalske farvann. Sennetts The Elected har lenge vært et av verdens beste, ukjente alt-countryband (hør Sun, Sun, Sun (2006)) – og Jenny Lewis har levert et par gode soloalbum – med Watson Twins-samarbeidet Rabbit Fur Coat (2006) som høydepunkt. Før The Voyager, som er karrierebeste for Lewis. Sammen med ulike samarbeids/produksjonspartnere som Beck, Ryan Adams og Mike Viola har hun laget en glitrende softrockplate med mer enn ett nikk mot Adams’ countryrock ca. Cold Roses.
Jenny Lewis – «Just One of the Guys»
I tillegg er «Just One Of The Guys» hennes beste singel til dags dato. I Becks hender blir dette den desidert best produserte låta på albumet, og tekstmessig er Lewis helt på topp her, der hun brytes mellom familielivet og eget ego. I det hele tatt er det mye personlig innoverskuelse her, med åpne brev til tidligere kjærester hun var utro mot, femme fatale-rollen – og den noe klamme «Late Bloomer», som er en slags halverotisk novelle om en jente som drar til Frankrike når hun er seksten, møter en eldre, selvsikker dame og hennes fyr, det blir noe forviklinger og noe trekantgreier mot slutten. Hun rimer også «Boston» med «often» og «pansy» med «Nancy». Heldigvis er melodien veldig fin – og den som er mest lik tidligere nevnte «Silver Lining», hennes største hit til nå.
Med alle sine samarbeidspartnere, og partner Johnathan Rice i tillegg, blir lydbildet rikt. Stevie Nicks er et (noe forutsigbart) referansepunkt, det samme er de siste albumene til The Cardigans, og når albumet vrir seg fra den mykeste softrocken på «You Can’t Outrun ‘Em» til den mer muskuløse (og personlig favoritt) «Slippery Slopes» viser det styrken til Lewis’ låtskriving – den passer i mange forskjellige innpakninger.
Der Rilo Kiley-albumene føltes presset inn i en popformel for å selge og hennes forrige soloalbum «Acid Tongue» ble for tøylesløs, finner «The Voyager» et naturlig hvilested midt mellom. Låtene blir aldri kjedelige eller for oppskriftsmessige, og det skal hennes tekster ha: På tross av et og annet nødrim hører man etter – og underholdes. I tospann med en passe glamorøs og lekker produksjon og drøssevis av hooks blir dette en av sensommerens store utgivelser.
Jørgen Hegstad
