Man har kunnet ane en stund at Angel Olsen har vært på vei mot noe stort. Men det var først med desembersmakebiten fra Burn Your Fire For No Witness, «Forgiven/Forgotten», at det for alvor begynte å bevre i hjertet: En buldrende grungerocker som var helt annerledes fra det man kunne høre på debuten Half Way Home, og et skritt i uventet – og underholdende – retning for henne. Den er et uttrykk for en artist som angriper sitt eget låtmateriale med dødsforakt, og skaper stor og fengende kunst på veien.
Det er verdt å merke seg at kvinnene har de mest spennende uttrykkene av denne typen soloartister. Julianna Barwicks Nepenthe, Groupers The Man Who Died In His Boat, Julia Holters Ekstasis og Marissa Nadlers July er noen eksempler. De har til felles at tankegangen er utradisjonell og til dels utilgjengelig, og på samme måte syrer Angel Olsens sterke identitet gjennom i alle albumets vendinger. Sammen med en bassist, en trommeslager og produsent John Congleton (St. Vincent, Okkervil River, Explosions In The Sky, Cloud Nothings) er det med et mektig, nokså lurvete lydbilde vi møter hennes eksepsjonelle stemmeprakt og tekster.
[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/132199087″ params=»auto_play=false&hide_related=false&visual=true» width=»100%» height=»100″ iframe=»false» /]
Hun flyter sakte mellom rollene som bandleder og soloartist gjennom albumet, og beveger seg samtidig mellom det rå og det sarte. «White Fire» er utvilsomt platens nøkkeløyeblikk – sju intense minutter der Angel virkelig viser hvorfor hun er blant vår tids mest uttrykksfulle vokalister, med stort spenn og kraft. Hun kan hviske deg i øret det ene øyeblikket og rope mot himmelen i det neste, som i «Iota»; fellesnevneren er at man som lytter bergtas uansett.
«I feel so much at once that I could scream», synger hun i «Stars» – en tekstlinje som på skjermen virker pueril, men opplevd gjennom hennes stemme føles alle utsagn ekte og viktige. Burn Your Fire For No Witness er det albumet som ihvertfall har fått meg til å føle mest samtidig på en god stund: Først og fremst rørt, dernest oppstemt, så forelsket.
Innertierne er mange og voldsomme. Fra Sinatra/Hazlewood-inspirerte «Hi-Five» og «High & Wild» til countryballadene «Lights Out» og «Dance Slow Decades» – og de øyeblikkene der det er bare henne og gitaren, som nevnte «White Fire» og «Unfucktheworld». Det er kledelig at hverken Angel eller backingbandet fremstår som særlig dyktige instrumentalister – i Congletons romklang er skrangelen velkommen, og gir et skinn av råskap som ytterligere er med på å forsterke Olsens rasp.
Noen ganger føles det mest nærliggende å tenke at dette er det perfekte ekteskap mellom Hope Sandoval og 16 Horsepower, andre ganger minnes man hennes gamle samarbeidspartner Will Oldham – utfallet er uansett særegent, fengende og kledelig eksentrisk. Burn Your Fire For No Witness er utfoldelsen av et sjeldent musikalsk talent som har funnet den perfekte innpakning og besetning for å formidle låter som oppmuntrer, nedstemmer og berører.
Jørgen Hegstad
Albumet slippes 18. februar.
