Ukas beste konsertopplevelser

Med en finfin Janet Jackson-print på t-skjorten spiller den herlig keitete frontfiguren Emil Wilk opp uanstrengt, blåøyd soulpop med resten av danske M.I.L.K. Det er lettbeinte greier, men kan med fordel være et perfekt lydspor til glade og late formiddager. Og det er alltid like gøy med band som har saksofonister som ligner på den argentinske spisslegenden Gabriel Batistuta.

ESG-influerte saker fra Gøteborg-duoen i en av storstuene på by:Larms nest siste dag. Den beatsy rocken er luftig og digg repeterende. Vokalist Tuva Lodmark markerer seg som en meget habil vokalist og driver låtene fremover.

Endelig en r&b-artist fra Gjøvik (!) vi kan regne med. Farida beveger seg i adult contemporary/r&b-segmentet med rike melodier på Uhørt. Selvtilliten er det ingenting å si på, og vokalen er crisp. Internasjonal presse har allerede lagt merke til artisten. Det blir spennende å se om hun klarer å ta steget fullt ut i år.

Vibey og, ehm, ungdommelig fra den friske rapgjengen i Hester V75 nede i den mørke kjelleren til Rockefeller. Velsignet med gode produksjoner, rapperne virker fornøyde med å få muligheten til å spille på by:Larm og gruppen kvitterer med en energisk opptreden.

Kul, tempofylt tidlig nitti-talls-preget pop står på plakaten når den nye popyndlingen spiller i Drømmeteltet med masse energi – Dagny virker allerede scenevant etter kort fartstid som artist.

https://youtu.be/dwExeoktLWI

Madi Banja vinner mange hjerter med positiv innstilling: Svensk-gambieren med den distinkte knekken i stemmen fremstiller seg selv som en meget likandes type når tunge beats pumpes ut på Gamla. Ren spilleglede, rett og slett.

“Han fortjener et større publikum”, tenker jeg når r&b-artisten ser utover konsertområdet. Det er rimelig glissent de første låtene – før teltet heldigvis fyller seg opp. Med en grei pels på overkroppen og en sexet 90-talls r&b-feel spiller Leslie Tay opp stemningsfulle låter. Stas at Unge Ferrari gjester scenen, siden svensken er med på en remiks av fjorårets beste norske r&b-låt, “Hvis du vil”.

I kategorien grøtete vokal møter rymtisk støy, finner man BAYA. Men det er dansbart, takket være en rå trommeslager og kul behandling av det som i utgangspunktet er, kremt, utilgjengelig materie. Godt knadd sammen. Det føles naturlig å tenke på Flying Lotus. Bonus for passe creepy SBTRKT-masker på danserne.

Fete elektroniske beats fra duoen Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg. Nakkegyngende greier. Veien videre ser lovende ut. Og hei, rått at The Wire-Omars “I rob drugdealers”-sitat ble spilt som en mellomlude.

Fredfades har gjort seg bemerket med flotte jazzete hiphop-produksjoner for en av kongerikets aller viktigste rapartister, Ivan Ave. Med inngående kompetanse koblet han seg med trompetist Kristoffer Eikrem. Kombinasjonen fungerer like godt som sennep på skinke, også på Gamla i liveformat.

Atten år gamle Hasta, eller Thomas Wesendahl Wahl, pumper ut nasty, basstunge beats på Internasjonalen. Kule remikser av urbanlåter er en naturlig del av opptredenen – det er beinhardt, men harmonisk.

Stjerneskuddet er mye omtalt og ikke langt unna by:Larms største snakkis i år. Det føles trolsk, og hennes egenart i stemmen er det ikke mulig å ta feil av. Konserten bygger seg større utover, spesielt etter “Higher” kicker inn på låtlisten.

https://youtu.be/7Bul4gubXUw

Hissig, hard som en pannebrask, og energisk. Rapper Michel Dida fra Sverige har full kontroll på tungeskytsen og publikum i den mørke kjelleren. Og ja, selvfølgelig spiller han opp “Höru Mej Bae”-remiksen.

https://youtu.be/fQrGJdRGbNQ

Atmosfærisk indierock, noen? Over the Trees gjør en fin figur med melodisk gitarrock. Det høres pent og tidvis storslått ut når psychrock-drag og vokalharmoni mellom de to hovedvokalistene proposjoneres med et lekent uttrykk.

«Garbage Crown»:

Seks mann klemmer seg inn på den bittelille scenen på Pokalen. Det Chicago-baserte bandet Whitney spiller opp koselig countrypop ispedd soulfibre. Tankene vandrer også til The Band og en dæsj Steely Dan. Trivelige gitarlicks, trompet og en vokalist – for øvrig på trommer – med en stemme som er en blanding av Jamie Lidell møter Jason Mraz. Merkelig kombinasjon, men man kommer ikke unna at dette er bare veldig hyggelig opplegg. Du vet, tanken om å kjøre en kabriolet langs en kyst i solskinn mens Whitney durer på stereoen.

“Golden Days”:

Det ble ingen Urørtfinale og en eventuell løfting av trofeet for rapperen. Men på Pokalen har han med seg en pokal (helt sant). Veien ser lys ut for Blesson når han går hardt inn i mørke, basstunge produksjoner. Innstending leverer han låter, rapperen viser at han er god med tekst, og ikke minst at han kler scenen. Gleder meg til fortsettelsen. Det blir spennende å se om han – i likhet med Ivan Ave – kan være de norske, engelskspråklige rapstemmene som kan gjøre seg bemerket i internasjonal sammenheng i 2016.

“Like Me”:

Digg fra danskene. Det låter som noe vi har hørt før, men i ny innpakning. Smiths/Morrissey/etc., men ikke. Fine låter og fengende refrenger, den glade UK-popen blir drevet frem av Virgin Suicides markante og karismatiske frontvokalist, Morten Grønne. Heiagjengen foran scenekanten og smilene hos publikum vitner om en god konsertopplevelse på by:Larms første dag.

«2nd Wave»: