Carmen Villain blåser ikke akkurat i gang konserten sin på Pstereofestivalens minste scene. Kanskje er det umotiverende antallet med festivaldeltager som har møtt opp som påvirker bandet. Det er i hvert fall synd at de starter såpass nølende («Dreamo») for musikken deres – som vår anmelder Jørgen Hegstad poengterte da han anmeldte Sleeper – fungerer dårlig som bakgrunnsmusikk.
Men etterhvert som de to mest henslengte bandmedlemmene har gjort seg ferdig med hver sin sigarett og Basstion-området fylles med en respektabel mengde med lyttere utstråler bandet plutselig en nonchalant selvtillit. Og når de også starter å behandle instrumentene med litt mindre respekt under «How Much» åpenbarer de seg som et veldig fengslende band. Den vakre singelen «Lifeissin» og Kurt Vile-coveren «He’s Alright» viser at Carmen Maria Hillestad også har mer enn bare vindskeiv sjarm i stemmebåndene, men selve høydepunktet blir uansett en bråkjekk livetapning av den hjemsøkende «Obedience». 
For Carmen og resten av gjengen hennes høres absolutt best ut i de mer flommende øyeblikkene, og med unntak av «Kingwoman» – som besitter et akkurat passe surt og surrete refreng – forsvinner de kjølige melodilinjene for ofte ut i scenerøyken og treffer oss i publikum sjelden i løpet av den lille halvtimen de leverer. Det gjør likevel ikke så alt for mye da bandet uansett makter å etablere en form for fascinerende lyd/ulyd-resonans som treffer den samme delen av hjernen som til vanlig suger opp melodi.
Og når de på siste låta «Easy» faktisk hamrer løs det de er gode for er det nesten så jeg glemmer hvor vaklende bandet framstod innledingsvis. Det er også herlig polariserende at såpass mørk og introvert musikk fungerer så godt på starten av en festivaldag mens Trondheimssola gjør sitt ytterste for å friste folk ned på festivalområdet.
Tete Lidbom
