-

Dødsnostalgisk

Metallica: Death Magnetic [Mercury/Universal] Jepp, rapportene stemmer: Lyden suger, Lars sliter, Kirk ruler og albumet i sin helhet er Metallicas beste siden 1991. Men holder det? Momentumet som har omgitt Death Magnetic den siste måneden er i seg selv intet mindre enn oppsiktsvekkende. Ikke bare er Metallicas internettkorstog mot egne fans i 2000 tilgitt – […]

Metallica: Death Magnetic

[Mercury/Universal]

terning44.jpg Metallica-vokalist James Hetfield. Foto: Scanpix

Jepp, rapportene stemmer: Lyden suger, Lars sliter, Kirk ruler og albumet i sin helhet er Metallicas beste siden 1991. Men holder det?

Momentumet som har omgitt Death Magnetic den siste måneden er i seg selv intet mindre enn oppsiktsvekkende. Ikke bare er Metallicas internettkorstog mot egne fans i 2000 tilgitt – det kreative ødelandet bandet har stabbet rundt i etter karriereklimakset Metallica (”The Black Album”), legger åpenbart ingen demper på forventningene til deres niende album. Foreløpige rapporter fra norske platesjapper så vel som britiske hitlister bekrefter dette inntrykket.

Death Magnetic er etter eget sigende et konseptalbum om vår kulturs kombinerte dødsfascinasjon og –frykt, og representerer som sådan en regresjon i forhold til post-rehab-eksorsismen James Hetfield bedrev på St. Anger, bandets nærmest fascinerende mislykkede forrigealbum. Også musikalsk skues det tilbake i tid, fremfor alt til den hardslående, episke kompleksiteten som gjorde Master Of Puppets og …And Justice For All til klassikere både for sin egen tid og vår.

I sine beste øyeblikk formelig dirrer denne skiva av overskudd og nerve: Åpningssporet ”That Was Just Your Life”, for eksempel, er i seg selv en akutt oppreisning; et sted der en potensiell fremtid for Metallica meisles inn i fjellet fortiden deres utgjør. Moroa tas videre på godt over halvparten av låten, med intense ”My Apocalypse”, singelpotensielle ”All Nightmare Long” og den Kirk-sentriske instrumentalen ”Suicide & Redemtion” som foreløpige høydare.

Kirk Hammetts nyvunne armslag som seksstrenget, giftig kaptein innad i kvartetten må i det hele tatt fremheves og bejubles, ikke minst siden Lars Ulrich synes å ha mistet en betydelig del muskulatur og oppfinnsomhet bak slagverket. Et større problem er imidlertid det omdiskuterte lydbildet – det låter utrolig nok like udynamisk, overstyrt og sammentrøkt som ryktene på forhånd ville ha det til. Legg til tre-fire låter som lukter av opportunisme og idétørke (”Unforgiven III” er klammest, tett fulgt av ”The Day That Never Comes”), og brått må den forespeilede apokalypsen holdes på vent.

Til syvende og sist er Death Magnetic lyden av en gjeng middelaldrende menn som lengter tilbake til tiden da de selv spyttet de kunstneriske, og ikke minst kommersielle begrensningene for sjangeren thrash metal i trynet. Verken mer eller mindre. Dermed blir dette en underholdende og tidvis svært effektiv mimrestund, men knapt til å daue av.

Marius Asp

“The Day That Never Comes”