Knife Party. Nero. Flux Pavillion. Hove har måttet tåle berettiget tyn for både bookingene og plasseringene av dem i år. Men med navn som de nevnte på klubbmenyen, kan Toffen & co. argumentere for at de har snøring på sjangeren den stadig yngre målgruppen elsker aller høyest – basstung og beinhard elektronisk musikk med et eneste mål for øyet: å sette fyr på dansegulvet.
Som selv din mor nok etterhvert har fått med seg: Størst av dem alle er den 24 år gamle kalifornieren Sonny Moore, en tidligere metalcore-vokalist til forveksling lik en mistilpasset tenåringsjente som bruker litt for mye tid foran datamaskinen. Musikken til Skrillex, derimot, er en usedvanlig konfrontativ og bøllete avart av dubstep, med diger, vrengt og gallopperende bass som det mest påfallende kjennetegnet. Subtil som en Tyrannosaurus rex, høy på kokain, med et maskingevær fastmontert på hodet.
Så totalt blottet for intelligens som enkelte kritikere vil ha til er den imidlertid ikke, og Skrillex vet helt åpenbart hva han driver med. Som minuttene før konsertstart, der Junior Murvins fløyelsrøstede reggae varmer opp et publikum som er i ferd med å gå i filler av forventninger. Stillere før stormen blir det knapt.
Men når vår mann entrer scenen med en sigg i kjeften og dundrer ut «Right In», er det alvor: Den ene halvdelen av publikum går umiddelbart bananas, mens den andre ser på dem, vagger frem og tilbake og gliser bredt. Damien Marley-samarbeidet «Make It Bun Dem», med minst like sterk fokus på dub- som -step, er et tidlig høydepunkt, mens «Right On Time» representerer et velkomment avbrekk fra en signatur som ofte truer med å bli formulaisk.
Så er det dette med å bære den største scenen på Tromøya, da. Det kan synes som et paradoks at en spirrevipp med tvilsom frisyre så til de grader marginaliserer de tre foregående headlinerne, inkludert Snoop Dogg, men det er nøyaktig det som skjer. Visuelt er showet forrykende, og det skyldes ikke bare lyseffekter og animasjon i toppdivisjonen, men i like stor grad energinivået Moore, som nekter å være passiv tilskuer på sin egen fest, legger for dagen.
De musikalske toppene teller østligklingende «Kyoto» og en skrillifisert «Sabotage», samt overgangen mellom «Summit» og en versjon av «First Of The Year (Equinox)» som er klin kokos. Tross teknisk knot ved to anledninger («DJs can fuck up too!») og en snikende fornemmelse av kjedsomhet under enkelte av de utallige bassdroppene, er det slående hvor effektiv musikken til Skrillex er.
Eller som en av guttene i en pøblete gjeng ved siden av meg på et punkt utbryter: «Vi må jo bare klikke til dette!». Omstendighetene tatt i betraktning: Det ville vært direkte frekt å be om noe mer.
Bildegalleri fra konserten
Marius Asp
