Emo-step, noen? Den britiske elektronikaduoen, bestående av Kai Campos og Dominic Maker, blir ofte referert som en av frontfigurene til dub-steppens etterdønninger. Lydbildet til Mount Kimbie, som tar for seg elementene til nevnte “avdøde” klubbsjanger hvor de skreller av og bruker synthdrevne partier samt teppelegger øregangene med melankolsk drømmeelektro, har fått gode tilbakemeldinger fra kritikere og tilhengere.
Det har gått såpass bra med karene at de har klemt ut fem EP-er og to album, sist aktuelle med årets fullengder Could Spring Fault Less Youth: En snever og dramatisk utgivelse, og ikke minst romantisk i all sin selvmedlidne prakt. Klart en Mount Kimbie-konsert passer bra som et vorspiel til fredagens Disclosure-konsert.
Se: Bildegalleri fra Øyafestivalen
“Carbonated” er første låt ut. En gitar kobles opp og trommeslageren kommer på halvveis uti introen, akkurat når sola er på det laveste over Vika-scenen. De er pene, disse mid-tempo-aktige balladene. Men en halvtime uti konserten skjønner man at det er vanskelig å komme bort i fra at den meditative drømmeelektroen til Mount Kimbie passer best til soverommet eller på hodetelefonene på vei til jobb.
Mount Kimbie gir oss kjedelig, men fin musikk å vugge til ved vannkanten i Middelalderparken. Noen sender sms til kjæresten, andre myser mot sola før de smiler småfornøyd mot scenen. Duoen gir oss en mjuk start på årets Øyafestival, uten at de levner en minneverdig opptreden.
Ali R. S. Pour
