Snart ti år er gått siden Mew fikk sitt store gjennombrudd med Frengers.Når danskene lørdag kveld avslutter Pstereo i Trondheim, er de tilbake i en av de første norske byene de spiller i – og både bandet selv og publikum på Marinen ser ut til å sette stor pris på gjensynet.
Kanskje er også nettopp dette en medvirkende årsak til av brorparten av låtene vi får høre denne augustkvelden er av eldre årgang. Setlisten domineres av låter fra nevnte Frengers og oppfølgeren …And The Glass Handed Kites; overraskende få fra 2009-albumet No More Stories… .
«Am I Wry? No, «156» og «Snow Brigade» fremføres ypperlig og minner om hvorfor de sympatiske danskene med Jonas Bjerres falsett i front er så høyt elsket også i Norge.
Det visuelle har alltid vært viktig for Mew; og strobelys og videoinnstallasjoner kompletterer det progressive uttrykket som er Mews varemerke. Det låter hele veien stort, konseptuelt og fett. Bjerres vokal støttes opp av et velspillende og tight band som også bidrar med vakre koringer, for eksempel på «Zookeepers Boy».
Dessverre er lyden tidvis dårlig – på samme måte som den har vært på opptil flere av konsertene på Pstereo i år. Knitring forringer nydelige, nesten klisjévakre «Comforting Sounds», som passende nok er siste låt før ekstranumrene «Special» og ferske «Klassen» fra albumet Mew for tiden jobber med. Å velge en uutgitt og (i følge bandet selv) uferdig låt som avslutningsnummer er modig, og etter en slik dundrende hitparade vi har fått denne kvelden, er det greit. Dessuten etterlater det en spenning i lufta – og den repetitive, melodiske og nesten naivt lydende låta varsler om nok et album i Mews forunderlige, eventyraktige univers.
Trine Aandahl
