I Was A Kings selvtitulerte fra 2009 brakte med seg en type fanskare som man nærmest må regne med å få når man omgås folk i det amerikanske plateselskapskollektivet Sounds Familyre: Artister som Danielson, Sufjan Stevens og likesinnede hvilte over Oslobandet. Resultatet har vært et par finfine utgivelser, som i lys av You Love It Here kanskje allikevel ikke helt hadde funnet formen hos sine USA-inspirasjoner (jeg er fortsatt irritert over at «California» bare er ett minutt lang).
Skrittet fra 2010s Old Friends og opp til You Love It Here er både mentalt og transkontinentalt, og det føles som de har kommet hjem, nå når Frode Strømstad, Anne Lise Frøkedal og Ole Reidar Gudmestad har slått sine pjalter sammen med to erkehertuger fra Storbritannia: Teenage Fanclubs Norman Blake og den underkjente eksentrikeren Robyn Hitchcock.
Samarbeidet føles naturlig av flere årsaker. Blant annet tittelen på denne låten fra I Was A King og at Frode Strømstads selskap Hype City ga ut Hitchcocks siste album Tromsø, Kaptein – men også siden alle fire låtskriverne her kommer sammen om en kjærlighet til og spisskompetanse på den harmonistyrte, vagt countryinspirerte popmusikken. Dette gjennomsyrer You Love It Here i alle ledd. Produksjonen er langt mindre preget av gjør-det-selv og hastverk enn bandets tidligere utgivelser, og borte er også de korte låtskissene. Denne oppbiffingen har ført til at noe av fandenivoldskheten har forsvunnet, men man tar seg svært sjelden i å savne skrangelet.
I den lune innpakningen ligger det glohete harmonier og venter, og de er det mange av. «Hanging On» hadde sklidd rett inn i topp ti-kanonen til Big Star, «A Million Signs» og «Food Wheels» er perfekte lydspor til lange kjøreturer på Sørvestlandet, mens avslutteren «Indiana», med både Blake og Hitchcock som medlåtskrivere, er ekstatisk allsangspop med tunge mengder koring og gleden over det som føles som et glødende samarbeid.
Selv om de fleste låtene holder seg godt innenfor det som kan klassifiseres som «midtempo», er de største høydepunktene de som går noe utenfor dette. Den kjappe «Eric» har det mest fengende refrenget når de synger «no, you’re never ever ever gonna be satisfied with somebody else», mens den helt rolige «Superhero» er sangen som setter dypest spor.
Gjennomgående er allikevel den tilfredsstillende følelsen av nær perfekte, samstemte øyeblikk og låter som varer lenge etter at albumet har stoppet. Den polerte og «voksnere» lyden kan kanskje fornærme de som likte DIY-uttrykket, men Robert Pollard gir vel fortsatt ut en fjorten-femten album i året som kan stille akkurat den tørsten.
Jørgen Hegstad
