«I’m the bad wine that the good guest brings», synger den skammelig underkjente amerikaneren Mark Eitzel på Don’t Be A Stranger – mannens tjuende album om du regner med katalogen til oppløste American Music Club.
Selv om denne tekstlinjen, fra like selvforaktende titulerte «Why Are You With Me», er sunget av en Mark Eitzel med langt større sinnsro, mykhet og modning enn det junkie-Eitzel gjorde på milepælen Mercury fra 1993, tror jeg like mye på Mark Eitzel (53) som Mark Eitzel (32). Selv om smerten nå er en helt annen enn da han med sin en-gang-raspete stemme hugde lytteren i brystet på mesterverket «I’ve Been A Mess».
Og det er nettopp det som gjør Eitzel så uovertruffen som låtskriver: Hans evne til å omsette sårbarheten i empati – en universell størrelse – som ikke bare gjør det mulig for meg å overføre lyrikken til mitt eget liv, men også bli rikere på hans erfaringer. Sannynligvis er det derfor jeg får lyst til å forbanne galaksen over at Eitzel fortsatt kjemper om å få den oppmerksomheten han fortjener. Bare skum gjennom spillelisten med kollega Marius Asps personlige Mark Eitzel-favoritter, og forsøk å forstå rettferdigheten i at en av vår tids aller beste låtskrivere er nødt få en god slant med lotterikroner av en venn for å ha råd til å spille inn ukesferske Don’t Be A Stranger.
Ferdig fortalt
Til sammenligning slapp John Olav Nilsen & Gjengen forrige fredag et av årets mest overflødige album. Jeg klarte aldri å begripe sekserbonanzaen som oppstod blant landets kritikere – også her på bruket – da debuten For Sant Til Å Være Godt kom for tre år siden. Den hadde riktignok et momentum som gjorde det fullt mulig for meg å sette pris på skiva. For norsk popmusikk hadde trolig godt av en postordreversjon av The Smiths; en annenrangs Håkan Hellström.
I årets første nummer av musikkmagasinet ENO skrev Natt & Dag-redaktør Håvard Nyhus spissfindig om at musikkelskere (inkludert –anmeldere) er mer opptatt av den gode historien enn selve musikken. Og det er kanskje nettopp det som gjorde det så lett å elske denne moderne Askeladden-fortellingen: en søt, ung gutt vokser opp i en av Bergens mørkeste drabantbyer og havner skikkelig på kjøret i mange år, men etter å ha brukket beina finner han en gitar han kan klimpre på. Når hans beste venner etter hvert danner et band for å fremføre disse låtene, klarer han plutselig å vinne hele kongeriket. Selv om å «knuse flasker på fortauskanter/det nærmeste eg kommer diamanter» var et vakkert stykke fattigmannspoesi, er historien ferdig fortalt. Verdien på John Olav Nilsens tårer har forlengst falt.
Forglemmelig syt
Problemet er hans minste-felles-multiplums-sårbarhet som fører til pinlige linjer som «frykten gjør oss fryktelig/fryktelig fryktløs/som en god bok/om dårlige mennesker» fra «De vakreste taperne». Det burde finnes grenser for hvor lenge man kan seile på motsetninger mellom det stygge og det vakre. At han i tillegg behøver «en flaske med noe blankt i» for å føle at han nesten lever og for å, vel, «sveve gjennom bildet av en by», gjør det ikke mindre påtatt.
Like lite blir jeg rørt av «Halve Meg», Vinnis lille «helvetesberetning». Dette er også «smerte» for smertens skyld: «Jeg hører hjertet mitt som knuser i tusen biter/gikk og fant et lite helvete i paradiset». Ingenting legges mellom linjene – det er så eksplisitt at man nærmest føler seg voldtatt av såkalt «ærlighet». Men det er ikke ærlighet. Det er den plumpe manns poesi. Det er selvmedlidenhetsporno.
«Hør så vondt jeg – og kun jeg – har det!» er essensen av disse linjene. Utlevering er et egoistisk virkemiddel, fordi det kun er ferdigfordøyde følelser. Dine problemer er dine og mine problemer er mine – rom for tolkning, rom for medfølelse og rom for å tenke sammen uteblir.
Hederlige unntak
Heldigvis finnes det mange unntak – også på norsk sokkel. Kråkesølvs sannsynligvis dyktigste låtskriver, Fredrik William Olsen, solodebuterte i vår med Hver gang æ græv. Det var likevel ikke før nylig at jeg våget å gi albumet en sjanse. Sunn skepsis, vil jeg kalle det, for det skal mye til før «lavmælt» og «sårbar» akustisk folk har noe for seg. Ta Minor Majority-frontmann Pål Angelskår og hans katalog (inkludert soloalbumet Follow Me) som et varselsskilt om dette. Men med et tilsynelatende vondt brudd som ryggrad grubler Olsen omkring meningen med livet «De sier at livet e for kort til å blåses opp/til ugjenkjennelige proporsjona/som gjør at man alltid vil gå sæ bort/da kan man liksågodt bli lagt i jorda» og «Æ e for ung og alt for ivrig/te å sku vær fri».
Her ligger det langt mer bak enn kun det vonde han har opplevd, men også tankene som har oppstått som en følge av det. Lytteren skjønner raskt at det sannsynligvis ligger et lite helvete bak, at hjertet hans ble knust – og at han sikkert kunne forklart dette med en håndfull simple motsetninger. Men Olsen vet som Eitzel at musikk handler om å gi og ta med lytteren. Et annet hederlig norsk eksempel fra i år er Nils Bechs «A Sudden Sickness», en orkestral, men dempet elektroballade om den tapte kjærligheten. Også her bygger musikken på å gi mer enn bare seg selv til lytteren: «Even though we are apart/I still wonder if it’s me that’s in your heart/now it’s up to me to figure out my insecurities/to mend this duality».
Hele deg
Det finnes et skille mellom det private og det personlige. En annen oversett amerikansk låtskriver, Cass McCombs, illustrerer dette svært godt. I hans lyriske univers kryper han stadig ut av sitt eget skinn og inn i en annens. Ta for eksempel «The Executioner’s Song», hvor han fra synsvinkelen til en bøddel synger en av de mest oppriktige og vakreste linjene jeg kan komme på: «I’m a pretty lucky guy/I love you and I love my job». Det handler altså ikke om hvem som forteller det, men hvordan det fortelles, og – i dette tilfellet – fremfor alt den slående kontrasten mellom de to.
Alle singer-songwritere – gode som dårlige – har mye å lære av av tidligere nevnte Mark Eitzel. En vis mann sa noe en gang om å høste av selvforakten og heller skape noe betydningsfullt ut av det – noe uten holdbarhetsdato. For selv om det nærmer seg 30 år siden American Music Club-debuten The Restless Stranger makter Eitzel fortsatt stadig å skrive rørende, virkningsfulle og tidløse låter.
Sannsynligvis har mottoet hans mye av skylden: «If it’s gonna be sad anyway, make it soulful.» Men hva gjør musikk sjelfull? Det handler om å våge å slippe lytteren inn til det innerste dypet, inn til de 21 grammene som er alt man egentlig er og tenker. Og dét bygger på langt mer enn å skape seg et osean av tomme tårer.
Kim Klev
