For tre uker siden siden fylte Mark Kozelek 47 år. Skuespiller Philip Seymour Hoffman ville gjort det samme i juli, hvis ikke skjebnen ville ha det til at heroinavhengigheten skulle ta livet fra ham. Hvis Kozelek satt i det nyoppussede hjemmet sitt i San Fransisco sist søndag, slurpet i seg nudler og grønn te, og fikk med seg nyheten om Hoffmanns bortgang på TV, er det høyst sannsynlig at han allerede har skrevet en låt om hendelsen.
Med noen ytterst få unntak, dreier nemlig Benji seg om folk som dør: “The Sopranos Guy” går bort kun 51 år gammel i “Richard Ramirez Died Today of Natural Causes”, Jim Wise tar livet av sin syke kone av kjærlighet for henne (men feiler i å ta sitt eget), den hjerneskadde barndomskameraten Brett og Kozeleks kreftsyke bestemor hylles begge i “Micheline”, både redneck-onkelen (kjent som “Truck Driver”) og tremenningen Carissa brenner til kull i like bisarre ulykker, Mor Kozeleks uunngåelige død fryktes i “I Can’t Live Without My Mother’s Love”, mens flere hundre massakreofre – deriblant 69 ungdommer på Utøya – nevnes indirekte i “Pray for Newtown”. For å nevne noen.
Men Mark Kozeleks syttende album totalt – hans sjette under aliaset Sun Kil Moon, som oppstod i askene av det seige, sorgtunge nittitallsbandet Red House Painters – er aldri i nærheten av å misbruke alle dødsfallene som et billig verktøy til å vekke de dystreste følelsene. Tvert imot handler Benji om hvor ufattelig mye hvert av disse menneskelivene var verdt, og om kraterne som etterlates når deres talte tid er omme.
“Carissa was thirty-five/You just don’t just raise two kids/and take out your trash and die” messer Kozelek og gjestende Will Oldham over lyden av mollstemt kassegitar, i det første av mange fullstendig knusende øyeblikk på Benji, og fortsetter i et forsøk på å forklare sitt prosjekt: “She was only my second cousin/I didn’t know her well at all, but it don’t mean I wasn’t/Meant to find some poetry to make some sense of this tragedy.”
Den spartanske, personlige og observasjonstunge tilnærmingen til låtskrivingen har særlig preget utgivelsene til den Ohio-fødte 47-åringen siden Among The Leaves (2012) (jepp, det har vært flere plater siden). Resultatet er tilsynelatende enkel og underprodusert folkrock, men til gjengjeld oppstår en tilstedeværelse man ellers må til punkkulturen for å finne – samtidig som partiene der arméer med mandoliner trer inn i lydbildet blir forbasket mektige (les: “Pray for Newtown” og timinutteren “I Watched the Film The Song Remains The Same”, to andre albumhøydepunkter).
Ikke at alle låtene handler om liv og død som sådan. «Dogs» tar for seg det kompliserte kaoset som er kjønnsdrift og kjærlighet, mens tospannet “Jim Wise” og “I Love My Dad” – førstnevnte drevet av et lystig rhodespiano, sistnevnte en varm, men gampete bluessak – er langt fra platens sterkeste kort, men like fullt herlig humanistiske underfundigheter midtveis i albumet om at særs lite i livet egentlig går som planlagt, med Far Kozelek som bindeledd.
Avsluttende “Ben’s My Friend” er imidlertid den mest fullendte (og eneste?) poplåten Mark Kozelek noen sinne har skrevet: Med blåserrekker, portugisisk gitar, saksofonsoloer og bizzarohooks (“blue crab cakes”; “sports bar shit”) opererer den i samme solbrune yachtrock-landskap som kanadiske Destroyer blåste nytt liv i med ypperlige Kaputt (2011). Så om du på første gjennomlytting skulle ligge strigråtende på gulvet – i likhet med undertegnede – over den ufattelige tyngden som når bristepunktet under forløperen “Micheline”, er Kozelek der for å ta hånd om deg også, selv når alt egentlig er over.
På samme vis som med avdøde Lou Reeds mørkeste magnum opus, Berlin (1973) – omhandlende et sørgelig og speed-avhengig kjærestepar – er det umulig å ikke få luften slått ut av en mens man lytter til det empatiske, melankolske og kjærlige mesterverket som er Benji. Det er kanskje ikke “perfekt” musikk, men det var sannelig ikke Berlin heller. Eller livet, for den saks skyld.
Kim Klev
