Helt siden deres sjangerdefinerende og kaotiske debutalbum Calculating Infinity (1999) har mathcore-pionerene i The Dillinger Escape Plan vært et av undergunnens mest kompromissløse og kontroversielle band. Deres komplekse sjangersjonglering har fascinert de åpensinnede og forarget puristene. Likevel: Det finnes få band innenfor den harde delen av musikkverden som nyter så stor respekt som The Dillinger Escape Plan – på tross av at de fram til nå ikke har levert album i klasse med deres unike sceneopptredener.
Misforstå meg rett: Option Paralysis (2010) var en maktdemonstrasjon av aggressiv eksperimentering. Ire Works (2007) ga bandet velfortjent, om noe kortvarig oppmerksomhet på overflaten. Og andrealbumet Miss Machine (2004) var nesten like banebrytende som debuten. Problemet med alle utgivelsene til nå har – ironisk nok – vært mangelen på en helhetlig plan.
One Of Us Is The Killer er derimot så helhetlig og solid som et aggressivt album med intens sjangerforakt kan bli. Høydepunktene kommer like tett som trommis Bill Rymers skarptrommeslag. Og det er nettopp disse slagene og gitarist og eneste gjenværende orginalmedlem Ben Weinmans karateristisk spastiske riffing som blåser i gang førstelåten “Prancer”. Låta presser i løpet av sine fire minutter ut essensen av det som til nå har blitt lyden av The Dillinger Escape Plan og fungerer godt som en introduksjon for nye tilhørere.
Tittelsporet og den Faith No More-ske “Nothing’s Funny” er platas mest meolodiske og umiddelbare spor. Her overbeviser spesielt vokalist Greg Puciato med alt fra fra følsome falsettlinjer til intens melodiføring i Mike Patton-klasse. Han er rett og slett den beste metalfrontmannen akkurat nå. Det er ikke første gang The Dillinger Escape Plan flørter med de mer kommersielle sidene av rocken, men låtskrivingen er mer fullendt på de to ovennevnte låtene enn på spor som “Black Bublegum” fra Ire Works og “Gold Teeth On A Bum” fra Option Paralysis.
One Of Us Is The Killer er kanskje bandets tyngste plate til nå, mye fordi Steve Evetts’ (produsent på samtlige av The Dillinger Escape Plans offisielle utgivelser) produksjon nå endelig er helt og holdent på bølgelengde med bandets krakilske uttrykk. De tilsynelatende tilfeldige utbruddene i “When I Lost My Bet” sitter som velplasserte knivstikk i solar plexus. Og med de “The Deadly Rhythm”-inspirerte jazzbrekkene på samme låt demonstrerer både band og produsent hvordan luftig produksjon og dynamikk styrker sjokket når bandet skrur opp elektrisiteten.
The Dillinger Escape Plan har med One Of Us Is The Killer skapt sitt første karrieredefinerende album siden den forbausende debuten. Og med mye av den samme skarpsindigheten og utnyttelsen av tulleruske ferdigheter som gjorde All We Love We Leave Behind av sjangerkollegaer Converge til fjorårets nest beste album har de skapt en plate som vil ta plass og høste anerkjennelse langt utenfor deres naturlige habitat.
Tete Lidbom
