Om du har vært skikkelig interessert i musikk på noe punkt i løpet av de siste 30 årene, er sjansen for at du har støtt på navnet Prefab Sprout – gjerne hulket fram av en eller annen overstadig beruset besserwisser på et nachspiel – overhengende.
Prefab Sprout er imdlertid et av pophistoriens beste band, og æren tilfaller bandets ubestridte leder (og i dag eneste gjenværende medlem) Paddy McAloon. Som låtskriver er han i besittelse av nærmest uhyrlige krefter.
Ta meloditeften til Paul McCartney, Brian Wilson eller Jimmy Webb (sistnevnte hylles med en egen låt her), gi Elvis Costello og Morrissey en neve lykkepiller og Shakespeares samlede verker, og overlat fremføringen til et band som først og fremst er et verktøy for disse elementene. Du hører det aller best på andrealbumet Steve McQueen, allment anerkjent som en av de beste langspillerne vi noensinne har fostret i vår vesle flik av universet.
Med årets album er McAloon i ferd med å innhente seg selv. Det forrige, lett sensasjonelle albumet Let’s Change The World With Music kom i 2009, men brorparten av det var spilt inn i 1992. Likevel fungerte det oppsiktsvekkende godt. Crimson/Red er til sammenligning spilt inn i 2005 (hevdes det), men dette låter først og fremst tidløst, intimt og i best tenkelige forstand hjemmelagd, med nokså spartanske og svært effektive virkemidler til rådighet.
Uansett hvordan det hele henger sammen: Dette er sterk musikk – smart uten å være skrytete, vakker og velklingende uten å bli banal. Stort sett. «The Old Magician» er unntaket; selv etter omtrent 50 gjennomlyttinger siden materialet lekket på nett i slutten av juni, sliter jeg med å glede meg over det temmelig gampete drivet i låten. Og fortsatt liker jeg den sjablongaktige «The Devil Came A-Calling» bare måtelig godt.
Heldigvis er det svært mye annet å fråtse i her. «Adolescence», «Billy», «The Dreamer» og ikke minst gjennomnydelige «Grief Built The Taj Mahal» er alle arketypisk geniale McAloon-låter, og samtlige sklir inn på min topp 20-liste over årets mest velstøpte popsanger. McAloons betydelige metafysiske ømhet, og reisen fra 35 storøyde år tilbake i tid til den skjeggete, helseplagde og tilbaketrukne einstøingen han har blitt, skinner gjennom alt han foretar seg.
Næringsrik føde både for de små grå og blodpumpa, dette her, og svært overbevisende utlegninger av voksenlivets gleder og bekymringer. Jeg ber ikke om mer.
Marius Asp
