Jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok feil da jeg etter noen gjennomlyttinger avfeide 30 Seconds To Mars sitt forrige album, This Is War, som en dårlig plate. For bak den oppblåste fasaden av stormannsgalskap og selvopptatthet, lurte noe så enkelt som fengende, livsbekreftende og allsangvennlige låter i «Kings & Queens», «Night Of The Hunter» og «Closer To The Edge». Låter som ikke er viktige i den store musikalske sammenhengen, men som i noen storslagne minutter gjør at man får lyst å stå på toppen av et fjell og rope utover kongeriket. Også kjent som stadionrock.
Så når LOVE LUST FAITH + DREAMS (jepp, CAPS LOCK og plusstegn, pluss coverdesign av Damien Hirst – Jared Leto leker ikke innpakning) kom seilende min vei, hadde jeg store forventninger til Jared Leto og hans lille kompani av sårede oss-mot-verden emorockere. Gi meg larger-than-life rock! Server meg widescreen festivalanthems! Legg guilty pleasures på et sølvfat!
Det begynner ikke så hakkende galt. Etter introen med «Birth» går det rett i «Conquistador», en bombastisk stomper av en rockelåt, før «Up In The Air» baner vei for Los Angeles-hyllesten «City Of Angels». Og Jared Leto overgår seg selv i tårevåt hyllest til sin hjemby.
For isolert sett er teksten ganske kul. Vi får enkle referanser og tydelige bilder av et Hollywood i brann, både mentalt og fysisk, slik The Eagles gjorde til en egen øvelse på «Hotel California»: «Lost in the city of angels/Down in the comfort of strangers/I found myself in the fire burnt hills/In the land of a billion lights/I am home, home, home». Problemet er bare at låten aldri får det løftet og monstertrøkket som gjorde «Kings & Queens» til en dynamisk perle av en radiohit. Tenk bare skarptrommeslagene som åpner «Kings & Queens» når fankoret kommer inn, eller stille-før-stormen øyeblikkene før refrenget bretter seg ut i all sin prakt.
«City Of Angels» er ikke en gang i nærheten, og når man skriver en hyllest til en by som Los Angeles nytter det ikke med venstrehåndsarbeid. Man konkurrerer tross alt med storheter som «California Love» og «L.A. Woman» om å bli lydsporet til Sunset Strip og Venice Beach og Hollywood Hills.
Og dermed mister 30 Seconds To Mars (eller heter de forresten Thirty Seconds To Mars nå?) grepet på lytteren. Synthrocken på «The Race» er dørgende kjedelig, «End Of All Days» er en repeterende ballade om at «all we need is faith, faith, faith, faith is all we need», men når noen maser om at jeg må TRO, vil jeg heller danse som George Michael enn gråte som Jared Leto. Selv om det er ufrivillig morsom avslutning når Jared myser ut av høyttalerne og hvisker i fullt alvor med trutmunnen sin at «I punish you with pleasure, I pleasure you with pain». Knis.
Det blir både komisk og trist når mellomspillet «Pyres Of Varanasi» strømmer ut av høyttalerne. Om man vil oppleve kultur knyttet til hinduenes aller helligste by, Varanasi, anbefaler jeg heller den norske fotografen Ken Opprann sine bilder fra byen enn Jared Letos arrogante og buldrende maltraktering av hinduchants.
På neste låt fortsetter Leto sine konstante tittelreferanser. På forrige plate var blant annet «Stranger In A Strange Land» (Robert A. Heinlein-roman), «Night Of The Hunter» (film med Robert Mitchum), «Closer To The Edge» (Yes-album) og «Search & Destroy» (Iggy & The Stooges-låt) hentet fra andre viktige verk, og nå blir Jay McInerney-romanen Bright Lights, Big City til «Bright Lights», nok en fyllstofflåt fra Jared Letos nederste låtskuffe. Enormt skuffende.
Så hva sitter vi igjen med? Kanskje årets mest skuffende album: Noen ok låter i starten av platen, mye uinteressant synthlefling, mangel på den frekke pompøsiteten som kan gjøre 30 Seconds To Mars til et fascinerende og interessant band, venstrehåndsarbeid, og alt i alt en plate som jeg tror til og med fansen vil innse er bandets store nedtur etter This Is War. Og til dere fans: Tro meg når jeg sier at jeg virkelig ønsket å elske denne platen.
Asbjørn Slettemark
