… then I’ll be who I wanted to be
in my heart I belong in a house by the sea
Hva er det gode liv? Ifølge britiske forskere dreier det seg ikke bare om hva du fyller livet med, men også om hvor. Folk som lever nær sjøen har bedre helse, lever lengre og er lykkeligere enn de som bor lenger inn i landet. Men hva er det med det våte element som gjør oss mennesker godt? Måkenes skrik? Bølgenes brus, tangens eim eller den blå horisonten?
Artisten Moddi fra tjukkeste Senja er mye ute og reiser, men hvis han får hjemlengsel trenger han bare ta en svipptur ned i fjæra for å bli kurert for de verste Senja-abstinensene. Reporter Jostein Gjertsen møtte han på turné, i oljebyen Stavanger.
– Vil du låne jakka mi?
– Nei det går fint. Vi setter oss bare i sola.
En solfylt, men litt kjølig vårdag ved havet.
En reporter i skinnjakke og en musiker i t-skjorte, som skal forsøke å føle – ikke i, men på fjæra.
– Det jeg legger mest merke til er lukta. Lukta av tangen og fjæra, den er prisverdig!
– Luktene går liksom ikke innom fornuften før de når følelsessentrene i hjernen. De minner meg om heime. De minner meg om alt jeg er glad i.
Moddi snuser salig inn havet. Mens vi ser utover det store blå. Tau-ferja kommer tøffende inn. I det fjerne er Ryfylkefjellene, til høyre for oss bygges det nye jåleleiligheter i sjøkanten, til venstre kan vi se Stavangers gigantiske kornsiloer.
– Jeg kan godt forstå at åpenheten, blåheten, sjølufta, vinden, luktene, ja alt med havet virker beroligende på folk. Det er gjerne en plass der vi tar noen få meters avstand til alt det som stresser oss. Vi kan sette oss og bare se utover.
Det føles godt å være ved havet. Kanskje er det noe med overgangen mellom to elementer, jord og vann, som skaper en spesiell energi?
– Kan det ikke handle litt om instinkt, egentlig – at vi er programmert til å like det åpne, fruktbare? Det er gjerne ved havet at du finner mat. Det er gjerne ved havet du finner en plass å være.
– I det lukka skoglandskapet er det ikke så mye grobunn for sivilisasjonen, med mindre du virkelig bearbeider det. Oppe på det øde fjellet er det vanskelig å overleve. Jeg tror nok det litt med det å gjøre, at hjernen vår er laget for å være på steder det er lett å leve. For min del er det veldig logisk at det er lett å leve ved havet.
House by the Sea
They say home is the place where your heart is
then I am home now though I am far away
for so long I’ve let deep forests guard it
and now it’s begging me to stay
and I’m trying my best to be tough
to pretend I am strong and can siphon it off
but I’m not who I wanted to be
in my heart I belong in a house by the sea
they say home is a place where you’re needed
then I am home now but I am leaving
to feel my feet being kissed by the seaweed
and I’ll be silent and kiss it back
this is not who I want you to see
it’s just adding on weight to the darkness in me
and from the little I have understood
I believe that a house by the sea would do good
they say home is a place you can choose to be
and I’ve decided to carry home inside me
so it’s not really as if I am leaving
it’s more like something pulling me
‘cause behind everything that I do
I just want to forget, want to carry this through
fill my lungs with the sweet summer air
in my heart in my mind I am already there
yeah behind everything that I do
I just want to come home and lay down beside you
and then I’ll be who I wanted to be
in my heart I belong in a house by the sea
Tekst: Pål Moddi Knutsen
Endret natursyn
Forvirrende skoger og tilbaketrukne fjell. Vi tolker landskapet gjennom kulturen. På 1500-tallet ville vi ikke funnet den roen og det overskuddet vi opplever ved sjøen nå. Natursynet har endret seg.
Moddi blir ivrig.
– Det er så artig å lese gamle skrifter fra Nord-Norge fra 1600-1700-tallet, før naturen ble vakker, da naturen var “helvete på jord”.
– Du kan lese om danske prester som tutet opp kystenlinja og beskrev det som for meg er øyensteinene, virkelig hjerteplassene i Nord-Norge, som en ødemark, det styggeste og verste de noensinne hadde sett. Og de beskriver det så poetisk ille, som om det var oppkast de svømte gjennom.
… to feel my feet being kissed by the seaweed
– Alle de nydelige nasjonalromantiske bildene fra seint 1800-tall med de små, små menneskene under de store fjellene hadde vært utenkelig på 1500-1600-tallet. Da var naturen noe farlig, noe skummelt. Og ikke bare det, men også noe stygt, heslig, ukontrollerbart og ugudelig.
Fra motbydelig til guddommelig
– Det er veldig interessant å tenke på at ting kan endre seg så fort. At naturen plutselig kan gå fra å være motbydelig, til å bli oppfattet som fullstendig guddommelig, utenfor oss, noe ærverdig majestetisk som står over oss mennesker på mange måter.
Tilbake til fremtiden
I januar 2010 takket Moddi nei til nominasjon til StatoilHydro-stipendet på 800 000 kroner på grunn av sitt klimaengasjement. Han har vært medlem i både AUF, Sosialistisk Ungdom, Natur og Ungdom, SOS Rasime og Framtiden I Våre Hender.
Det føles naturlig å spørre ham hvilket natursyn han tror og håper vinner frem? Naturforakten fra 1500-tallet, eller naturforgudelsen på 1800-tallet?
– Hvis vi skal ha noen forhåpning om å leve videre på denne jorda, er vi nødt til å engasjere folk, la folk bo tett på naturen samtidig som vi selvsagt ikke skal bli huleboere eller fiskebønder igjen. Derfor synes jeg for eksempel Oslo-marka er så viktig. Vi kunne saktens trengt plassen til å bo på, men enda mer trenger vi et sted å føle oss hjemme i utenfor husklyngene. Et sted utenfor rekkevidde for eposter og datostempling og selvangivelser og julegaver. Jeg tror instinktet vårt har godt av å fortsatt være litt i kontakt med stedet det kom fra.
_
Pål Moddi Knutsen vokste opp i en musikalsk familie på øya Senja i Troms og spiller både gitar, trekkspill, piano og trompet. Med det lager og spiller han «musikk som til enhver tid er litt større og mer pompøs i hodet enn hva som kommer ut.»
Jostein Gjertsen er reporter i P2, og skryter på seg slekt på Senja.
Portrettet av Moddi i toppen av artikkelen er tatt av Hilde Mesics.
