Derfor må han trekke seg tilbake fra rampelyset

– Jeg tenkte at hvis dette skal funke i lengden, så må vi være venner i bunn.

I 2014, før Sondre Justad hadde gitt ut en eneste singel, prøvde han å sette sammen et band. Han var nyinnflyttet i Oslo, og begynte å avholde en form for sosiale opptaksprøver.

– Jeg testet litt forskjellige sammensetninger ute på byen, for å se om det funka sosialt først. Jeg ville sette sammen et band som kunne gå inn i det med hele seg. Da var det viktigste kriteriet at vi måtte funke som kompiser, sier Justad.

Den nyinnflyttede lofotværingen ringte rundt, til barndomskompisen Lars Haug Nilsen fra Lofoten, til Kjetil Bjelvin fra musikklinja i Bodø, og til Runar Nybø som han gikk på folkehøgskole med. I Oslo møtte han Sjur Husom Vonen fra Tromsø. De tre nordlendingene og Runar fra Ørsta bestod Justads vennskapsbaserte audition med glans. Siden utvidet de med Nicolay Tangen Svennæs fra Drammen på synth.

– Han passet inn i gjengen, og da ble det ham. Og sånn har det vært siden, hele veien, sier Justad.

Siden oppstarten i 2014 har denne gjengen spilt rundt hundre konserter i året sammen.

Formel 1 i turnébussen

Sondre Justad møter oss på Youngstorget, der han og bandet om noen timer skal avslutte et hektisk konsertår med å spille låta «Fontena på Youngstorget» foran fontenen. Opptredenen, deres siste før et langt avbrekk, vises på P3 Gull 30. november.

Siden debuten i 2014 har Justad blitt en av landets mest folkekjære artister. Han er – godt hjulpet av Lars, Kjetil, Runar, Sjur og Nicolay – særlig kjent for å overbevise i konsertsammenheng. Få, om noen, spiller flere festivaler rundt om i Norge enn denne gjengen; tidligere har de spilt opp mot 40 festivaler på en sommer – i år klokket de inn på «bare» 29.

– Likevel har dette vært den mest intense sommeren, fordi det har blitt så svært nå. Vi går inn på hver enkelt konsert og har lyst til å gjøre den til noe helt spesielt, enten det er i Oslo eller i Finnmark.

De spiller over alt, fra Furøya – en liten øy utenfor Tvedestrand uten fastboende – til Årdal og Åndalsnes, Gulen og Tydal. Det kan virke som hver eneste lille bygd i dette landet har sin egen festival, som har det med å befinne seg noen fjell, fjorder og fergeturer unna basen i Oslo. Justad, bandet og resten av crewet – til sammen 15 personer – kjører som regel buss.

– Det nordligste vi har vært med bussen i sommer er Brønnøysund, og det tok fettlang tid. Men livet på bussen er jævlig fint. Mye mer samhold og roligere enn å fly. Vi har Playstation med Formel 1-spill helt foran i bussen. Så vi sitter ved frontruta og spiller, med ratt. Jeg er ikke noe god, men Kjetil er ganske god.

Justad mener hans opprinnelige visjon om et «kompisband» har vist seg å være avgjørende med så mange dager på veien. Etter fem år og over 400 opptredener påstår han at de ikke har kranglet én eneste gang.

– Hånda på hjertet! Vi er en veldig ærlig og løsningsorientert gjeng. Hvis man har noe på hjertet, hva som helst, så har jeg sagt fra dag én at da tar vi det med en gang. Ikke gå og irritér deg og la det bygge seg opp til noe som sprenges til slutt.

Drar på ferie sammen

Selv om det er han som skriver låtene, ser han på «liveartisten Sondre Justad» som deres felles prosjekt.

– Jeg jobber mye alene med ny musikk, men når vi er på veien og når vi øver, er det alles prosjekt. Det er ganske flat struktur, alle er med på å påvirke hvor vi skal hen.

Etter å ha spilt konserter og bodd i buss sammen hele sommeren, der den eneste formen for privatliv eksisterer inne i de bittesmå sovealkovene, dro Justad og bandet rett på ferie sammen. Årets julegave fra ham til dem var nemlig en ukes surfecamp i Lofoten.

– Det var en veldig trivelig tur. Alle kom seg vel opp på brettet i løpet av uka.

Etter en uke duppende rundt i det iskalde vannet dro de videre til faren til Justads gård i Henningsvær. Dette er tradisjon – hvert år tilbringer de en uke der, for å «henge ut, gå i fjellet, bade i kaldt vann og spise tørrfesk».

– Blir dere ikke lei av hverandre?

– Nei. Jeg tror vi er litt rare sånn sett.

Trenger pause

I løpet av årets festivalsommer gikk det imidlertid opp for Justad at han trengte en pause.

– Vi har vært på turne i fire år. Selvfølgelig med små pauser, men ikke noe lengre pauser. Og det har vært sykt gøy, men nå kom det til et punkt hvor jeg kjenner at jeg trenger en pause fra å reise fordi det er så altoppslukende. Jeg går så inn i det at det er vanskelig å kombinere med å lage ny musikk, eller å finne en ny retning. Og det har jeg lyst til. Jeg har lyst til å finne et nytt gir og en ny retning i musikken.

Konsekvensen er at Justad ikke blir å se på en scene gjennom hele 2020. Altså halvannet år uten konserter.

– Det var en vanskelig avgjørelse å ta, for jeg har jo lyst til å henge med gjengen min. Vi kunne jo ha spilt litt, men for meg er det enten eller nå. Jeg trenger en pause for å kunne fortsette. Jeg skal jo gjøre det her resten av livet.

En kveld på sensommeren, når festivalturneen begynte å nærme seg slutten, tok Justad «runden», som han sier, fortalte bandmedlemmene på tomannshånd hva han hadde bestemt seg for.

– De synes det var kjipt, men jeg tror alle skjønner det veldig godt. Og jeg er jo sykt heldig som har fått lov å spille hundre konserter i året med denne gjengen. Det skal man ikke ta for gitt. Men vi kommer fortsatt til å henge mye. Vi er kompiser, først og fremst.

Nå håper han bandet blir hyret inn som musikere for andre, eller at de gjør egne prosjekter.

– De er fri nå, de er up for grabs! Anse dette som en arbeidssøknad! De er klare for andre prosjekter. De har jo ikke hatt så mye tid til det, men nå åpner det seg opp. Så jeg tror og håper de får spilt mye uten meg.