Publikum har møtt opp, både fysisk og mentalt, promillen er stigende, utringningene er dypere enn Marianergropen og solbrillene er på selv om himmelen er gråere enn betongen som omkranser folkehavet på Bislett Stadion. Alt er som det skal være på Findingsfestivalen, med andre ord.
Den maskekledde bergenseren er tilbake i hovedstaden etter å ha brukt sommeren på å kjøre festival-karusellen i både inn- og utland. Her skal det kjøres på fra første stund og godt hjulpet av et gedigent arsenal med pyroeffekter, Co2-kanoner og girlander-spredere som hadde fått en hver MDG-er til å rive seg i håret, så er fort samtlige hender der de skal være, godt hevet over hodet.
Alan Walker leverer en relativt sømløs musikkopplevelse og publikum koker. Her får vi servert de obligatoriske originallåtene, som ”Sing Me To Sleep”, ”Tired” og ”Faded”, samt den noe eldre ”Spectre”, smeltet sammen i en sonisk kollasj med pop-slagere, EDM-«hommager» og et altoppslukende teppe av dundrebass.
Walker beveger seg ut av den kliniske prog-house-boblen vi er vant til å høre han i med bruk av mer hardtslående trap, elektro og hard-style-elementer, og det funker. Publikum virker fornøyde og det er forståelig. For det fenger, og det gynger i publikum.
Denne omfavnelsen av edm-sjangerens tyngre elementer er både det mest positive og det mest negative med konserten. Original-sangene falmer i forhold til det mer eksplosive lånte og fremstår som lavmælte, men nødvendige hvileskjær frem til neste elektro-hymne. Hvis jeg ikke hadde sett han på scenen, så hadde det til tider vært vanskelig å vite at det faktisk var Alan Walker jeg så, og da fremstår dette fort som et glorifisert dj-sett, mer en noe annet.
Det låt godt og publikum var i ekstase. Men at det var Alan Walker som sto bak miksebordet var kanskje ikke den største grunnen til det.
Olav Haraldsen Roen
