Den nærmest parodiske myten om, kremt, Det vanskelige andrealbumet™, skulle vise seg å bli ganske gjeldende for den mariusgenserkledde sænjaværingen Pål Moddi Knutsen. Inspirasjonen stod visstnok på fast grunn etter én million stipendiatkroner fra A-ha, overfylte turnékalendere og oppmerksomheten rundt albumdebuten Floriography – en utgivelse som på sitt beste («Magpie Eggs», for eksempel) strålte av forfriskende visegrep og gutteaktig, hjerteskjærende desperasjon.
For å komme seg videre så Moddi ingen annen utvei enn å tømme bankkontoen og på ny finne roen – i en mørklagt kjeller ved Høgskolen i Telemark. Men selv om 26-åringen med oppfølgeren Set The House On Fire snuser på flere fasetter ved sin lavmælte fjærefolk – tydeligst er dette på urovekkende «The Architect», hvor synthesizere og progrock-estetikk blir tatt inn i varmen – så fremstår modningen og utviklingen fra debuten likevel skuffende liten.
Det skorter blant annet på selve låtfronten; selv om Moddi med band drar på med eksplosive strykerarrangementer på postrocksvisken «Let The Spider Run Alive», er det heller lite bak peiskosfasaden som man kjenner lyst til å vende tilbake til – noe som også kan sies om i overkant seiglivede sju-og-ett-halvt-minutterne «For An Unborn» og «One Minute More». Jeg hadde ikke vært brydd med flere låter (som «Soon You’ll Be Somebody Else» og «House By The Sea») på Set The House on Fire – spor som ikke kun gjør seg som en del av hele pakka, summende tilforlatelig i bakgrunnen.
Keitete engelskuttale kan nærmest fremstå som et særnorsk indiefenomen (ikke at det er det, for all del). For side om side med Pål Moddi Knutsens krøllete tunge står også Sjur Lyseid (bedre kjent som Little Hands of Asphalt), samarbeidspartneren Einar Stray og Ivar Bowitz fra Cold Mailman. Fenomenet gjør meg forvirret; ligger det sjarme i de gebrokne r-ene, eller er det et irritasjonsmoment lytteren må godta?
Dette er til dels noe av det Lydverket-skribent Peter Vollset tok opp i hans anmeldelse av Floriography. Eller snarere gjaldt den Vollsets betraktninger om «ung, norsk, mannlig singer/songwriter-debutant med hjertet utenpå» («UNMSSDHU»). En anmeldelse som fortsatt er verdt å lese, selv tre år – og ett nytt Moddi-album senere.
Grunnen til at jeg trekker den frem på ny er nemlig den: Flere av debutantstereotypiene han nevner kan fortsatt knyttes opp mot musikken til senjaværingen. For sannsynligvis hadde Set The House On Fire vært et mer spennende andrealbum om Moddi hadde utfordret seg selv med flere kutt som «The Architect», som unngår å traske i samme spor som debuten – bare mer kontrollert.
Kim Klev
