Det er noe som skurrer ved selve ideen. Den bitende sarkastiske, intellektuelt orienterte og tilbakelente skravla til New Yorks kyniske visjonær Lou Reed, paret med velregissert, staut og stadionformatert metal? Så skal det også vise seg at disse tilsynelatende inkompatible størrelsene er – hold deg fast! – inkompatible.
For ordens skyld: Lou og ‘tallica utgjør begge individuelle hjørnesteiner i min musikalske grunnmur. Førstnevnte har, ved siden av et udødelig knippe klassikere med Velvet Underground, noen lysende soloøyeblikk på samvittigheten (ikke minst det, i likhet med Lulu, tungt spoken word-orienterte John Cale-samarbeidet Songs For Drella).
Metallica formet meg på sin side fra barnsben av, og særlig to album står igjen like lysende som da åttitallet skjenket oss dem (Master Of Puppets og min favoritt …And Justice For All). Lulu er like fullt en idé – avfødt av en spontan fellesopptreden før en Rock and Roll Hall of Fame-seremoni – som burde fått lov å dø hen i det stille.
Samarbeidet har vært latterliggjort fra første sekund, toppet av en av de morsomste Untergang–memeene verden har sett på en stund (øyeblikket: «that cunt from Velvet Underground?») og en parodi med bestefar Abe Simpson i rollen som inkoherent, rallende gamling. Sistnevnte ligger dessverre faretruende tett opp til uttrykket på virkelighetens Lulu.
Lou Reeds kunstneriske visjon synes i tiltagende grad å være å fremstå som en gretnest mulig gammel kødd. I så måte lykkes han med dette prosjektet, som består av lyriske bearbeidelser av den kontroversielle tyske dramatikeren Frank Wedkins to teaterstykker om Lulu, en femme fatale i seksuell drift gjennom Europa, skrevet tidlig på 1900-tallet.
Reeds fragmenter er på uforpliktende vis svøpt i vold og sex, med drypp av misogyni og rasisme tilsatt for besk smaks skyld. Men det er ikke først og fremst tematikken som gjør dette til en provokasjon. Lou Reed begår nemlig den eneste litterære dødssynden det er mulig å tenke seg i denne sammenhengen: Tekstene han har skrevet berører ikke. I noen som helst retning. Istedet forblir de en ustyrlig smørje av forvridd og frakobla dødsromantikk. Det hjelper naturligvis lite at han fremfører dem som en døende stut.
Og stakkars Metallica, da. Det høres ut som de, idet studiotaksameteret går, fortsatt er lamslått over at tanken på at de befinner seg i studio med Lou Reed. Jeg mener: FUCK, DUDE. Det er lett å se for seg den klamme stemningen i studio idet de prøver å jamme seg fram til noe stort, men stadig ender opp i et eller annet riff hvis middelmådighet kun understrekes av Lars Ulrichs elendige trommespill og de umotiverte utbruddene fra korgutt James Hetfield.
Ryktene vil ha det til at det etterhvert notorisk sippete tospannet Hetfield & Ulrich brast i gråt under innspillingen av den uutholdelig lange avslutningslåten «Junior Dad», som tross sine abnorme 19 minutter og 30 sekunder er blant de ytterst få givende musikalske tilløpene her. Gleden over å høre at Loutallica, om omstendighetene hadde villet det annerledes, faktisk kunne vært en levedyktig organisme, blekner imidlertid raskt ved tanken på misfosteret man har tilbragt den siste timen med.
For å si det med gammern sjæl, idet han en gang ble bedt om å kommentere Metal Machine Music (1975) – et annet høyst kontroversielt og kompromissløst, men, i skarp motsetning til hva Lulu noensinne kommer til å bli, innflytelsesrikt kapittel i Lou Reed-testamentet: – Well, anyone who gets to side four is dumber than I am.
Marius Asp
