G.O.O.D Music-selskapet styres av ovennevnte, og etiketten huser flere store urban-navn som John Legend, Pusha T og Common. Selv om West står førstekreditert kun på tre spor av tolv mulige – «The One», «The Morning» og «New God Flow» – er Wests rolle i albumet distinkt. Mannen preger Cruel Summer i høy grad, men på vellykket vis.
Anslaget med R.Kelly på åpningssporet «To The World» er grandiost, men lekkert. De som lurer på hva som skjer hvis man setter to av urbansjangerens største egoer i samme rom, så får vi svaret nå. Så følger «Clique», «Mercy», «New God Flow» – og her er litt av «problemet». Alle disse tre låtene ble sluppet for stund siden og da sitter en igjen med en følelse av at Cruel Summer har blitt en slags utvida EP, spesielt når vi legger til sistesporet «I Don`t Like», remiksen av den unge hardhausens Chief Keefs gjennombruddskutt som lekka for fire måneder sida. Misforstå meg rett, låtene blir ikke nødvendigvis dårligere, men eksklusiviteten blekner litt.
Når Kanye vil, er han best. Han holder ikke konkurrentene på en armlengdes avstand, det er heller egoet til Chicago-artisten som tar opp så mye plass. Noen ganger føler jeg synd på West-protesjen Hit-Boys lillebrorkompleks – albumets siste singel «Clique» ligner så mye på Kanyes produksjoner at jeg lurer på om den unge produsentens relativt store potensiale kan bli kvelt av storebrors overformynderi. Nå følger riktignok «Clique» og «Cold» opp det jeg føler Hit-Boy er best til – å lage hiphop-bangers for radioen. Men «Higher» som har med The-Dream på sporet, kunne ha vært hvilket som helst Kanye-kreditert kutt. Det sagt, så er de tre spora signert Hit-Boy blant albumets sterkeste. Rart med det.
«Clique»:
http://youtu.be/FOrLNHbEzMg
Les anmeldelse: Tronen i rette hender – Kanye West og Jay-Z i Telenor Arena, Oslo (6/6)
Cruel Summers bidragsliste er lang hvor overkant av tjue artister leverer vers, hooks og produksjoner. Skotten Hudson Mohawk står midlertidig bak den mest hypnotiske låta med tjalltynnasen Kid Cudi på «Creepers». Men instinktivt tenker jeg på Commons linjer på «Morning» som det råeste tilskuddet. Jeg var vel blant de hundre folka som faktisk kjøpte albumet Electric Circus i Norge og elska det ellers middels mottatte albumet. På sporet er Common tilbake den samme flyten som i 2002, og jeg har tatt meg selv i å spole ofte tilbake for å lytte til linjene som varer i par og tjue sekunder. Det må nevnes at 2 Chainz’ bidrag her er merkelig malplassert og det samme gjelder mannens leveranse på «The One», selv om han etterlater et langt bedre inntrykk på «Mercy». Når vi først nevner minus-i-margen – på «Sin City» og «Bliss» viser 90-modellen Teyana Taylor seg frem, men beklageligvis preger sanger-kåtskalken John Legend spora altfor mye via hooksa. Dermed ender de som fotnoter på en ellers sterk utgivelse.
Kanye, geniet og den selvforherligende douchebagen, kunne ha tetta igjen de kreative røra på Cruel Summer. Han kunne ha plutselig ha bestemt seg for å gjøre dette til sitt eget prosjekt, fremfor å fremme samarbeidet. Bare fordi han kan. Men heldigvis skinner talentene og gjestene på det etterlengta albumet.
Ali R. S. Pour
