Man kan peke på mange fakter som beviser at Øyafestivalens bookingriddere har suveren smak. I år er en av de klareste forsvarsargumentene til dét at festivalen har maktet å huke inn Electric Wizard – undergrunnshelter og fanebærere for den basstunge og narkofrelste stoner doom-scenen, der temaene marihuana og heksebrenning går hånd i hånd. Kort fortalt: Disse britene, frontet av den korpulente slackeren Jus Oborn, er ikke verdens mest hardtarbeidende band.
Til gjengjeld er tydeligvis Electric Wizard briljante når de først er på jobb. Det åpner seigt og gæli med «Satanic Rites of Drugula», og fortsetter osmiumtungt videre gjennom et lekkert utvalg av katalogen deres – med groovy «Witchcult Today» som et tidlig høydepunkt.
Akkurat hva Oborn proklamerer på sleivete sydengelsk mellom låtene er nærmest umulig å få tak på – sett bort fra at man må bruke to hender for å telle antall ganger ordene «get» og «high» ropes smørblidt fra scenekanten.
Riktignok er ikke dette musikk hvor det står tett mellom overraskelsene – en tempohalvvering der og et trommebrekk der er blant de største sjokkene – men fortjenesten er stor hvis man lar seg vugge med til den møysommelige riffingen.
Electric Wizard er imidlertid ikke for alle. For da nok en doomlekkerbisken («Legalize Drugs & Murder») er gjennomspilt, står hovedsaklig kun den trofaste og hårfine metalltroppen igjen i Klubben. Og det er for så vidt greit nok. Men det er enkelt å føle på at flyktningene går glipp av gullet i enden av den kullgrå regnbuen når en upåklagelig første halvdel av»Funeralopolis» avslutter den timeslange konserten.
Man skal være forsiktig med å juble for høyt om «høydepunkter» kun få timer inn i festivaluka, men ikke vær overrasket om Electric Wizard står igjen som et av dem fra årets Øyafestival.
Kim Klev
