Med Hver gang vi møtes, Idol og en omfattende turné plottet inn i almanakken går Kurt Nilsen og hans mange fans en begivenhetsrik vår i møte. Inni en god periode, hans første plate på norsk, er med andre ord ikke noe vinn-eller-forsvinn for den tidligere rørleggeren. Senkede skuldre er da også gesten som preger det ferdige produktet – på godt og vondt.
Både melodiene og lydbildet på dette femte ordinære studioalbumet innehar udiskutable kvaliteter. Produksjonen er besørget av Espen Lind, som holder fiksfakseriet på et minimum – her er det et jordnært, organisk og nærmest rustikt uttrykk som jorder låtene. Sanger som «Nattens helter», «Du sa» og «Den gamle dansen» er detaljrike, veldreide og voksne, i ordets beste forstand. Og – usedvanlig viktig i denne sammenhengen – de er til å tro på.
«Den gamle dansen» (live):
Den blødende elefanten i dette rommet er tekstene. De vingler gjennomgående mellom velmente banaliteter og hverdagslige betraktninger som høres ut som de plutselig ramlet inn i hodet på vår mann idet han stod i vokalbåsen med blinkende rødlys og løpende studiotaksameter.
Særlig refrengene lider under hovedpersonens hang til nødrim: «Det fins ingen tvil/ forandring e og bli vår stil» og «Si det rett ut/ så enkelt som du bare kan/ si det rett ut/ gje meg sjansen til å slukke brann» får stå som to tilfeldige, men symptomatiske eksempler. Det blir for enkelt – inderlighet forveksles med en stivbeint bokstavelighet selv ikke den mest affekterte vokal kan poetisere.
Enkelheten er med andre ord Kurt Nilsens beste venn og verste fiende. På Inni en god periode ender dragkampen mellom de to omtrent uavgjort.
Marius Asp
