Listen over band med en mer eller mindre uttalt gjeld til bråkete drømmepop-pionerer som Ride, Cocteau Twins og My Bloody Valentine begynner å bli nærmest parodisk omfattende, også her til lands.
Fra før av har Serena-Maneesh og Lionheart Brothers vært de kanskje fremste norske forvalterne av shoegaze-arven, mens jyplinger som Maribel, Carmen Villain og Dråpe (og en haug andre) de siste årene har meldt seg på konkurransen om å koke ihop den beste honningmarinerte støykompotten i kongeriket.
Sistnevnte har murret like under overflaten siden sin lovende selvtitulerte EP fra 2011. Siden den gang har den monomane MBV-dyrkingen måttet vike for en noe utvidet sonisk palett, åpenbart allerede fra førstesporet på debutplaten Canicular Days, «Blue Skies», der den skakke melodiføringen til Beach House ligger tjukt klistret utenpå låten.
Det er i det hele tatt lite her som skiller Dråpe fra skotitterrøkla, og hovedproblemet ligger i låtmaterialet. Ikke bare er for få av disse ni låtene sterke nok til å utmerke seg som noe annet enn velskrudd lyd – brorparten av dem tåler ikke mange gjennomlyttingene før formlene begynner å åpenbare seg: En akkordprogresjon her, en tremologitar der og en helhetlig estetikk som begynner å kjennes temmelig utpult i 2013 når ikke melodiene er av ypperste klasse.
Lyspunkter finnes: «Memories» er en drivende perle av en poplåt, båret fram av en dynamikk ikke ulik School Of Seven Bells på sitt beste, mens «When You Wake Up Again» vekker følelsen av døsig ettermiddagssol i ansiktet til live med spartansk eleganse. Og det må igjen nevnes – tross vokalist Hanne Solem Olsens temmelig ordinære stemme som et svakt punkt – at dette gjennomgående låter solid, om enn velkjent.
Har du nettopp begynt å orientere deg i den drømske og innadvendte grenen av rocken, vil sikkert Canicular Days kunne være et nyttig springbrett videre innover i sfæren. Der vil du til gjengjeld oppdage lyd som får den til å blekne.
Marius Asp
