Med Kaleidoscope Dream fortsetter Miguel nedover den lite kokette stien den mjukeste delen av urbansjangeren har begitt seg ut på. Albumet er Los Angeles-artistens oppfølger til debuten All I Want Is You, og den plukker opp tråden fra den sexy Art Dealer Chic EP-trilogien han spedde utover årets første måneder. Kaleidoscope Dream er utilslørt og lite tilgjort melankoli-R&B/neo-soul; et solid tilskudd til urbansjangerens emo-retning som avdekker svakhetene ved neo-soulens førstebølge.
til der den burde være. Sjangeren trenger ikke lenger å ha på seg en altfor stor kunstnerhatt for å lage god og solid hjertesmerte-musikk. Erykah Badus selvhøytidelige konsert i hovedstaden for tre-fire år siden er det beste eksemplet på at den nevnte førstebølgen vek fra det spennende og eksperimentelle til å bli en parodi på seg selv. En bøttestein artist med malingsdekt snekkerbukse, drikkende på grønn te og klimprende på en trommepad, latterliggjorde en i utgangspunktet vakker tanke.
Kaleidoscope Dream, derimot, er erotisk og melodiøs, lavmælt og oppriktig gjennom albumets tretten spor. Miguel drar på litt ekstra på sin andre full-lengder. Mer gitar, større trommer og en tydeligere elektronikatilnærming er på nippet til å komplisere en nydelig utgivelse.
Miguel – «Adorn»:
Dette er imidlertid en smart kis, som kniper igjen der det kunne ha sklidd ut (pun intended). Sylfrekke «Adorn», stadionrock-balladen «Don’t Look Back», synthbaserte og drivende «… All», en opplagt falsettvokalist i «How Many Drinks» og et utrøstelig vaginabegjær i «The Pussy Is Mine» er egentlig mer enn nok til å overbevise meg om at dette er et knallalbum. Viktigst av alt: den får min fascinasjon for unge, velkledde, syngende afroamerikanske menn til å blusse opp igjen.
Miguel trenger ikke å leke soula kunstner. Han er oppriktig, og det er mer enn godt nok for meg.
Ali R. S. Pour
