Det ble aldri én plate tilegnet hver av de amerikanske delstatene, slik Detroits høyt bejublede indieprins løgnaktig nok skisserte som plan overfor en nærmest pinlig lydhør musikkpresse i perioden rundt gjennombruddsalbumene Michigan og Illinois.
I stedet har Sufjan Stevens valgt å fordype seg i den schizofrene kunstneren Royal Robertsons univers, med den nærmest perverst gjennomrealiserte krysspollineringen mellom ornamentert kammerpop og lynende skarp indie byttet ut med, tja, noe helt annet.
Etter en typisk naken og renskåret åpningslåt ramler de elektroniske elementer innover i front av lydbildet – her stiller skakke, fragmenterte beats og elastiske synthlyder seg opp side om side med stort anlagte arrangementer for kor, blåsere og strykere, med et resultat som minner fint lite om noe annet i popvirkeligheten anno 2010.
The Age Of Adz er et overflødighetshorn, for å si det enkelt, der en fortsatt skummelt finstilt melodisk teft møter en sonisk rast- og respektløshet av nærmest monstrøse proporsjoner. Det er en plate det er lett å gå seg vill i og miste motet av de første tre-fire gangene du utsettes for den, ikke minst på grunn av kontrastene som snor seg gjennom disse fem tettpakkede og hylende ambisiøse kvarterene.
Tekstmessig er det heller ikke rare håpet å spore i dette universet – det meste gjør vondt her, enten det gjelder kjærlighet, religiøse anfektelser eller grunnlaget for vår skrøpelige eksistens her på kloden. Men så begynner det å gjøre godt. Virkelig godt.
Det er en utakknemmelig oppgave å trekke fram enkeltøyeblikk på The Age Of Adz, men la gå: De første tjue sekundene av tittelsporet er verdt prisen for albumet alene – tenk deg at et samlet avgangskull ved Barratt Due får i eksamensoppgave å fremføre en M.O.P.-intro, og du er, vel, fortsatt ikke i nærheten. Heldigvis.
Konvensjonelle låter forekommer, og de er uniformt nydelige – ”I Walked” burde sporenstreks listes på en radiokanal nær oss alle, mens ”Vesuvius” kanskje aller tydeligst plasserer Stevens’ gamle modus operandi i hendene på sin eldre og mer apokalyptisk anlagte tvilling. Og da har jeg ikke engang nevnt albumets tour de force, avsluttende ”Impossible Soul”, som strekker seg over drøyt 25 minutter, uten noensinne å tvære ut momentum eller besøkelsestid. Det er så gåsehuden kommer krypende bare av tanken.
«I Walked»:
The Age Of Adz er sannsynligvis albumet Yeasayer prøvde å lage med sitt album av året, Odd Blood. Som de øvrige av sine kontemporære må de pent innfinne seg med å se Sufjan Stevens dure forbi dem, uten en eneste flyktig tanke om hva fartsgrensen måtte være, og gradvis bli en mindre og mindre prikk langt der framme, før han forsvinner helt. Takk for at vi får være med på turen.
Marius Asp
