Den 23 år gamle New Orleans-sangeren Frank Ocean har inntil nylig vært mest kjent som eldstemann og ikke-rappende vokalalibi i det allstedsnærværende, hyperaktive Odd Future-kollektivet, som på kort tid har tatt sin dypt underholdende, horrorcore-flørtende og knarkvennlige rap fra Los Angeles-undergrunnen til forsiden av Billboard Magazine og Late Night With Jimmy Fallon.
Med Nostalgia, Ultra, sluppet for gratis nedlasting som en uttalt spyttklyse i trynet til plateselskapet Def Jam, er statusen som hookvokalist allerede et tilbakelagt kapittel. Ocean befinner seg for øyeblikket i studio med Beyoncé, som sporenstreks tok kontakt etter å ha hørt albumet, og begeistrede blurbs fra Diddy, Soulja Boy og andre prominente stemmer har skjøvet ham ytterligere oppover i bloggosfæren de siste ukene. Jeg har vondt for å forestille meg hvem som skulle fortjene det mer.
Dette er nemlig noe så sjeldent som en plate som griper tak umiddelbart og samtidig fortsetter å vokse for hver gjennomlytting, full av lekre detaljer, gode ideer som viser seg enda bedre i praksis og ikke fullt så gode ideer realisert med en chutzpah som plasserer dem blant høydepunktene på albumet.
Som åpningslåten «Strawberry Swing», der Coldplays sang ved samme navn utgjør det musikalske fundamentet for Oceans målrettede ferd nedover minnenes kronglete sti, ladet med en emosjonell pregnans de gustenbleike engelskmennene selv ikke har vært i nærheten av siden, tja, «Yellow». Eller «American Wedding», som benytter seg av The Eagles´»Hotel California» (gitarsolo inkludert!) for å plukke en høne med hvor uforpliktende vi elsker hverandre i vår sultne tid. Legg til en tilbakevendende Kubrick-referanse, et gnistrende Coachella-snapshop i fantastiske «Novacane» og en kort-kort, men sentral Jodeci vs. Radiohead-skit, og brått kan den litt hipsterekle sjangerdefinisjonen «PBR&B» ha noe for seg.
Men det som skiller Frank fra røkla er først og fremst evnen og viljen til å gå inn i vår tid, med alt det medfører av tapte illusjoner og eksistensiell beven. Og hvordan han byr på seg selv og sitt eget brustne hjerte, ikke ulikt Kanye på 808s & Heartbreaks, samtidig som han formulerer mer generelle sivilisatoriske kvaler, blottet for den anakronistiske eimen som hefter ved enkelte kontemporære neo-soulkolleger. At han fullstendig parkerer vokalister som har bygd karrieren på å være lite mer enn dét – la Usher og Chris Brown stå som to eksempler – blir i denne sammenhengen først og fremst en bonus.
Nostalgia, Ultra er i korte trekk en utgivelse alle som sysler med r&b som drar veksler på hiphop og pop i 2011 må finne seg i å bli veid opp mot. De aller, aller fleste vil bli funnet for lette. Synd for dem; desto artigere for resten av oss.
Marius Asp
