Drøye ti minutter inn i When The Morning Comes insisterer Marit Larsen på at hun virkelig orker å snakke om det. Hun henvender seg til sin tenkte elskede, og klargjør at han kanskje gjør best i å ikke spør for mye om de som har hatt hans plass før ham.
Det er et langt mer privat perspektiv enn Larsen hadde for åtte år siden, som sjarmerende snoker på “Under the Surface”, det fortsatt like fortryllende tittelkuttet fra hennes singeltunge solodebut. “I Don’t Want to Talk About It” – første smakebit fra hennes fjerde plate under eget navn – kan likevel også leses som en utilsiktet aproposlåt til ordskiftet som har versert rundt 31-åringen i høst.
I fare for å ytterligere forenkle drøye 200 sider med humaniora-forskning: I sin ferske doktorgradsavhandling om Larsen og tidligere M2M-makker Marion Ravn, stiller for så vidt musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik flere interessante spørsmål – har media gått for langt i å rendyrke Ravn og Larsen som henholdsvis demon og engel? – men han er ikke redd for å langt på vei antyde at Marit Larsen (eller er det “Marit Larsen”?) egentlig er en ganske annen person enn den vi oppfatter henne som når hun stiller på Lindmo, Øyafestivalen eller When the Morning Comes.
Fordi hun ikke ønsker å brette ut privatlivet på Hver gang vi møtes, er hun altså en mer «uærlig» artist enn sin gamle partner, kan synes å være konklusjonen. Om det i det hele tatt skulle vise seg at Larsen får mørk røst, opphører å knise og forakter dagdrømmer på fritiden: Har det i det hele tatt noe å bety for hvordan vi oppfatter musikken hennes?
Marit Larsen – «I Don’t Want to Talk About It»
When the Morning Comes er uansett, likhet med sine forgjengere, en plate som resonnerer i Den Håpløse Romantikeren vi bærer i oss. Men selv om håpet om en bedre dag med færre nederlag i morgen – der i hvert fall et ørlite hull i hverdagen tetner til – har blitt med videre fra den flotte forgjengeren Spark, bryter Larsens nyeste album med minst to vanesaker: 1) Den er ikke spilt inn i Norge, men i Nashville, Tennesse, og 2) Kåre Vestrheim er til forandring ikke produsent, hvorpå Larsen selv har tatt kontroll bak spakene – med bidrag fra studiotrommis Matt Chamberlain.
Dette har ikke blitt noen rustikk countryplate av den grunn – snarere tvert imot. Takket være sin mettede vegg av lyd strekker ikke bare refrenget til «Faith & Science» seg etter den purpurblå himmelen, men også etter FM-frekvensene som farer gjennom den; mer Coldplay på sitt mest jordnære enn Ryan Adams’ fantastiske Heartbreaker. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i dét: “Shine On (Little Diamond)” er i enda større grad i stand til å løfte en opp av gjørma for en stakket stund.
When the Morning Comes store styrke er disse mektige og tidvis blendende vakre øyeblikkene. Dermed er det for så vidt merkverdig at heller forglemmelige “I Don’t Want to Talk About It” har vært ledesingelen. Sjansen for at Taylor Swift skulle finne på å revurdere sin overgang fra countrypop til pop er nemlig langt større om solglaserte (og, sammen med «Consider This», albumbeste) “Before You Fell” tilfeldigvis summet ut av bilstereoen hennes. Ambisjonsmessig skorter det ikke på When the Morning Comes’ melodiske plan – ei heller på produksjonssiden.
Sånt fører følgelig med seg et par blemmer. Det sakrale, avrundende tittelsporet er vitterlig ikke tjent med at det svulstige koret fra førstesingelen spiller en desto større rolle her, mens «Traveling Alone» låter altfor velpolert, særlig tatt i betraktning at det er albumets eneste virkelig låvefest–vennlige kutt.
Det gjenstår selvsagt å se om Marit Larsen vil klare å karre til seg en liten flik av den transatlantiske pophimmelen, men mulighetene har trolig aldri vært større. Så får det heller være det samme om pengene skulle havne i lomma til en kynisk kakebaker.
Kim Klev
