Eminem: Recovery
[Interscope/Universal]
Hvordan klarte en av verdens mest underholdende og uforutsigbare artister å bli en forutsigbar, usigelig kjedelig fyr?
Jeg skal ærlig innrømme jeg hadde visse forhåpninger etter å ha hørt Haddaway-samplende «No Love» og Rihanna-gjestende «Love The Way You Lie» på forhånd. Så de ikke ut til å varsle et annet lydbilde enn Eminem hadde operert i på en stund? Var ikke verset på «No Love» det feteste, mest sultne og faenivoldske Mathers hadde lagt på år og dag?
Vel. «No Love» ble dessverre alt albumet ikke er. De som forventer en annen Eminem, en ny Eminem eller et stort steg i riktig retning etter Relapse og Encore, blir dessverre skuffa. Nok en gang.
Relapse var en forholdsvis bedriten skive, noe Eminem selv gjentar gjennom hele Recovery. Dessverre ser han ikke ut til å forstå at de samme tingene som gjorde forgjengeren til et trist comeback i stor grad gjør Recovery til en like halvhjertet affære.
Den tidligere så briljante låtskriveren har nemlig kjørt seg fast i en statisk og forutsigbar sound de siste åra; pompøse produksjoner basert på mollstemte strykere og/eller tangenter lagt over enkle, programmerte trommer utgjør godt over halvparten av beatsa mannen hopper på. Som om ikke det var nok, begynner det å bli oppsiktsvekkende lenge siden den en gang så hysterisk festlige rapperen var vittig, morsom eller relevant tekstmessig.
Frykten for å miste datteren Hailie, pilleavhengigheten, konsekvensene av pilleavhengigheten for Eminem som rapper samt bestekompisen Proofs død er alle temaer han brukt et stort antall spor på før, og forsøkene på å være artig (som ”W.T.P”) faller til jorda. Antallet tette metaforer og teite punchlines går de virkelig gode øyeblikkene en høy gang når man gjør opp skiva etter bonussporet. Hvordan klarte en av verdens mest underholdende og uforutsigbare artister å bli en forutsigbar, usigelig kjedelig fyr?
Eminems egne singalong-refrenger sitter ikke, og de aller fleste låtene høres ut som vers satt sammen med produksjoner satt sammen med refreng, snarere enn helstøpte låter. Det hele høres rett og slett faretruende lite friskt ut. Han kommer alltid til å være en uhyre dyktig rapper, og teknisk sett er han et unikum. Eminem har en flow som er umulig å fucke med, og det er fortsatt moro å høre ham briljere med vers så finslipte at man ikke kan annet enn å la seg imponere. I de få øyeblikkene han klarer å kombinere å stable stavelser med nye innfallsvinkler til sine egne problemer ( som i «Talkin 2 Myself») eller forholdsvis gode punchlines («On Fire», «No Love») er han i stand til å outshine enhver rapper i verden.
«Not Afraid»:
Det forandrer ikke at Eminem som populærkulturell satiriker og kritiker forlengst er død. Som låtskriver er han i beste fall haltende, og som artist synes det klarere og klarere at han ikke kommer til å levere noe i nærheten av det som gjorde han til en semi-gud ti år tilbake. En rå flow er ikke noe mer enn akkurat det, tross alt.
Andreas Øverland
