Det første som slår meg et par minutter uti synthpopmaestroen Chad Valleys konsert på Tårnåsen er at faktene hans minner forstyrrende mye om bryllupssangeren i komifilmen Old School. Iført en knall rosa t-skjorte smådanser den feminine sluggeren og virkelig føler musikken. Det tar ikke heller lange tiden før man skjønner hvor talentfull denne mannen er: Med en synth tilgjengelig forfører han publikum med meget stødig falsett og teft for melodier. Kall det chillwave, kall det stemningsmusikk, sannheten er at dansepop-tilnærmingen til Chad Valley er noe av det beste jeg har hørt på årets Slottsfjellfestival.
Kanskje hadde man vunnet mer på å sette konserten til Baglerscenen, men en ting som er sikkert er at han hadde vunnet veldig på å droppe å ta med koristen som han ikke engang gadd å introdusere. Chad Valley leverer juveler fra katalogen og gir et inntrykk av at det er dette som er hans kall. Hans kollega derimot, som for øvrig ikke er noe særlig dyktigere enn en gjennomsnittlig sangkonkurranse-deltaker, virker avmålt og lite interessert i det magiske øyeblikket. Jeg prøver iherdig å ignorere dama, men den ubudne gjesten står tross alt rett ved siden av den begavende mannen.
Uansett får vi deilige kutt fra utgivelsene Equatorial Ultravox og fjorårets Young Hunger. Luftige «Reach Lines», søte «My Girl», stilige «Shell Suite» og meget dansbare «Up & Down» er blant sporene som står på setlisten til min store glede og det virker som om de joviale festivalgjengerne setter pris på Chad Valleys meny.
Jeg krysser fingrene for at sympatiske Chad Valley, eller Hugo Manuel som han egentlig heter, skjønner at det ikke duger å ha med seg en vokalist som ikke bryr seg noe særlig og at han får tildelt en større scene når han blir booket til festivaler i Norge neste år (vær så snill?). Ellers er dette et strålende punktum, servert av denne høyst evnerike artisten, på årets Slottsfjell for undertegnede.
Ali R. S. Pour
